Historien

Foto: Dolph Andersen

Trygve «Anders» Andersen | Trygve «Tyten» Iversen | Tor «Jern-Gustav» Gundersen | Roy «Sleiper’n» Jansen | Jim «Jimmer’n» Marthinsen

Espen «Shampo» Knutsen | Øystein Olsen |

Bohemhistorier | Vålerengen Hot Dogs | Maler’n til Bjercke | Deling av bredde- og eliteavdeling | Første mål på Jordal Amfi | Bitre rivaler | Fullkommen skandale

EN HISTORIE OM VINNERKULTUR

Historien om Vålerengas dominans i norsk ishockey er så unik at den burde vært skrevet i 26 tykke bind. Ett for hver kongepokal. Personlighetene er så mange og så sjarmerende at de hadde fortjent et kapittel hver, alle fra “Jern-Gustav” og “Sleiper’n”, via “Jimmer’n” og “Donald” til “Shampo”, Marius Rath og Øystein Olsen. I godt og vel 75 år har Vål’engas hockeygutter stått for en vinnerkultur som savner sidestykke i norsk idrettshistorie. En vinnerkultur som har sine røtter på tjukkeste Jordal, i grenseland mellom Vålerenga og Kampen.

Ishockeysportens aner i Norge strekker seg tilbake til tidlig 1930-tall da ski- og fotballklubben Trygg som den første klubben her hjemme, tok opp kanadisk ishockey som idrettsgren. Før den tid hadde opptil flere klubber spilt en slags sjumannsbandy som også ble kalt hockey, men uten den store entusiasmen. Norges Ishockeyforbund ble dannet i 1934, og Trygg fra Frogner ble de første Norgesmestere i ishockey i 1935. Til å begynne med viste publikum, og særlig da bandytilhengerne, en viss motvilje mot den nye sporten «med de lange køllene». Heller ikke pressen skjønte hvilke muligheter den innebar for norsk idrett. Det var som med fotballen 30 år tidligere, det er tungt å starte med nye idretter i Norge. Også i Vålerenga hadde denne nye sporten vært diskutert på flere generalforsamlinger siden begynnelsen av 1930-åra, men bare for å bli nedstemt. Først etter krigens slutt i 1945, viste det seg at tida var moden for ishockey som idrettsgren i Vålerengens I.F. I 1947 deltok klubben for første gang med et lag i NM for junior, og med Trygve Andersen som den aller første oppmann, tok en egen ishockeyavdeling sakte, men sikkert form. Den 25. oktober 1948 kalte ishockeykomiteens formann, Trygve Andersen, inn til møte på Vålerengen skole. Formålet med møtet var å gjennomgå spillereglene samt spillets gang. Videre ville man kartlegge mulighetene for å danne et seniorlag i ishockey. Andersen var stor forkjemper av å danne et seniorlag da han mente at; "ishockey måtte drives fullt ut for ikke å stagnere". I møtet på Vålerengen skole dukket det opp mange mennesker og det ble vedtatt å stille med A-lag, Juniorlag, Gutte- og Småguttelag til sesongen 1948/49. Med legendariske Trygve “Tyten” Iversen i førersetet ble Vål'engas junioravdeling stadig sterkere utover 1950-tallet, og i 1956 var det klart for den første mestertittelen. Vålerengens I.F. vant NM for junior, bare for å gjenta bedriften fem sesonger på rad. Dynastiet VIF var etablert. Et dynasti som kom til å dominere norsk ishockey fullstendig på 60-tallet.

Den aller første kampen Vålerengens Idrettsforening har debutert i ishockey. La oss ta det som et godt tegn og et bevis for at saken er grepet an i den riktige enden, at det var vårt juniorlag som representerte klubben i den første kampen. Det ble tap på 2–0 mot Sterling. At det ble tap var ventet. Men gutta gav sine motstandere hård kamp, og viste i selve kampen så stor framgang at vi har all grunn til å være fornøyd. Gutta kom rett fra en hård bandykamp til og med med ekstraomganger. Så det ble en hård påkjenning og gutta tok seg helt ut. Alt i alt en lovende debut som ga bud om at vi også i ishockey vil få et ord med i laget med tiden. (fra Vålerenggutten februar 1947)

1948 – A-laget debuterer

Sesongen 1948-49 stilte Vålerenga for første gang med et A-lag på hockeybanen. Det skjedde i god Vålerenga-tradisjon. A-laget gjorde reint bord i 3. divisjon og det med en gjennomsnittsalder på under 19 år. Det så ikke særlig lovende ut til å begynne med, men når isen kom, og det ble kjent at Vålerenga skulle stille med eget seniorlag, ble det straks lysere. De vant kort og godt samtlige kamper, og rykket dermed direkte opp i 2. divisjon. Som en kuriositet kan det nevnes at laget spilte i fotballguttas bortedrakter; gule trøyer med VIF i rødt på brystet – og røde flanellsbukser. Blant spillerne på laget denne første sesongen var Trygve “Tyten” Iversen, Leif Olsen, Åge Nordli, Willy Nordli og Jan Johansen.

1949/50 – Fortsatt i 2. divisjon

Den første seriekampen dette året ble spilt 5. januar mot Frisk i Asker. Værgudene var ikke med VIF da de sto foran sesongens første store dyst. Termometeret på Asker stasjon viste ikke mindre enn 24 minusgrader! Men det så ut til at kulda passa gutta utmerket. De vant 6–3 og to viktige poeng ble sikra. Etter fire runder i serien hadde VIF gode sjanser for å gå opp i 1.divisjon hvis de gjennomførte som de hadde startet. I den siste kampen mot Gjøa på Jordal måtte VIF vinne for å få mulighet til å rykke opp, men det ble tap med 5-1. Dermed skulle VIF også spille neste sesong i 2. divisjon, noe gutta var godt fornøyd med. De var godt klar over at de ikke kunne forsvare en plass blant de store klubbene foreløpig. Forberedelsene til ishockeysesongene på denne tida starta med forhåndstrening på Vålerenga skole i oktober. Tilslutninga var ikke alltid så god som man venta, men det hadde sin naturlige forklaring i at flesteparten av spillerne også var aktive fotballspillere, og dermed trengte en liten pause. Det var først da skøytetreninga tok til at interessen viste seg å bli stor. Også skøytetreningene foregikk på Jordals gamle bane, så lenge den var ledig, normalt varte det fram til seriekampene starta. Deretter leide ishockeylaget Grønvoldbanen av B.F.G. til trening hver søndag utover vinteren.

1952 – Opp i 1. divisjon

Vinteren 1952 var hockey på moten i hovedstaden. Oslo arrangerte vinter-OL. På nyreiste Jordal Amfi kunne publikum se noen av verdens beste ishockeyspillere i aksjon. Omtrent samtidig rykka Vålerengas ishockeygutter opp i 1.divisjon for første gang. De mest profilerte spillerne den gang var Bjørn “Kabben” Gulbrandsen, som kom fra Forward, og spilte på Norges OL-lag på hjemmebane i 1952, samt juniorlandslagsspillerne Øistein Sollie og Tor “Toto” Semland. Ganske snart fikk publikum også øya opp for en helt spesiell brødreflokk fra Jordalsgate; brødrene Gundersen med Ivar “Pajor” Gundersen som eldstemann, tett fulgt av Tor, Sverre og yngstebror Terje. Den aller største personligheten var likevel han som styrte skuta. Trygve "Tyten" Iversen ble født i Egersund i 1928, flytta tidlig med familien til Hølandsgata i 1938. Der har Tyten bodd siden den gang. I VIF kom han med tidsnok til å spille for A-laget som ble 3. divisjonsmestere i 1948/49. Men det er som lagleder, oppmann og dommer Tyten er mest kjent. Tyten var pytt og panne i ishockeyen på 50-tallet og hadde i flere sesonger ansvaret for alle aldersbestemte lag pluss laglederjobben på A-laget, en posisjon han beholdt fram til godt og vel jubileumsåret 1963. Tidlig på 1950-tallet var Vålerengas A-lag fortsatt bare en mager utfordrer til daværende storklubber som Gamlebyen, Tigrene og Furuset, men i aldersbestemte klasser begynte det å skje noe som ble lagt merke til ikke bare i gatene rundt Jordal Amfi. “Tyten” hadde for alvor begynt å få sving på junioravdelingen, og hadde flere sterke årsklasser under sin harde, men kyndige ledelse. En kikk på gjengen som ble småguttmestere i 1953–54 forteller litt om hvilke talenter som herja med kølle og puck vinterstid. Her kapra de sine første medaljer, den siden legendariske trioen Terje “Henger’n” Hellerud fra Jordalsgate, Einar Bruno Larsen fra Brinken og Leif Eriksen fra Vålerenggata. Det skulle definitivt ikke bli de siste.

1956 – Juniorlaget norgesmestere

Vinteren 1956 ble et av Vålerengas ishockeylag Norgesmestere for første gang. Det sørga juniorlaget for. I finalen mot Gamlebyen var det møtt fram mange tilskuere enda det bare var juniorkamp, og det var en anselig kontingent fra Vålerenga som laget riktig bra stemning på tribunen når våre gutter angrep. Det var stor stas i VIF-leiren når gutta kunne gå av banen med seier 2–0 og vinnere av Canada-cupen for 1956. Samtidig fornya A-gutta kontrakten i øverste divisjon, og junioravdelingen tok det som kunne tas: Oslomestere både i junior-, gutte- og småguttklassen. En prestasjon som ikke kunne slås, bare tangeres.

Ishockeysporten vokste enormt i popularitet i hovedstaden utover 1950-tallet. Som skoleidrett var ishockeyen utbredt over hele byen, fra vest til øst, og samtidig vokste klubbene opp som paddehatter og mønstra både første-, andre- og tredjelag. Løkkene var stappfulle av unger med kølle og puck, og visst var det plass til alle. Men det var ikke plass til alle på Vålerengas førstelag. Der var “Tyten” hard i sin dom. Var du ikke god nok, fikk du finne deg en annen klubb. Han hadde klokkertro på å bruke de beste mest mulig. Derfor spilte backkjempen Tor “Jern-Gustav” Gundersen iblant nesten hele kampen uten å sitte. Fire backer var maks av hva “Tyten” ville ha, iblant brukte han bare tre. Tor Gunders var virkelig noe for seg sjøl. Han var ikke bare vanvittig god, han var også sterkere og hardere enn alle andre, og tålte uendelig mye mer. Slike gutter ville “Tyten” ha. Med Tor Gunders som spillende trener og “Tyten” som oppmann tok et framtidig storlag form. Systemet på treningene var enkelt, enten det var småguttlaget eller A-laget. Det var drilleparti fra ende til annen. Gutta skulle ha det moro. Så moro at da det suverene juniorlaget reiste til Sandefjord for å møte de håpefulle fra hvalfangerbyen, tok “Henger’n” like godt sats og satte seg på vantet med full kontroll på pucken og holdt sitt eget lille drilleparti i sittende stilling. Det var leken og idrettsgleden mer enn noe annet som kjennetegnet denne første generasjonen av medaljevinnere. Riktignok var ikke alle i VIF like glade for at klubbens fremste talenter holdt det gående i både tre og fire idretter samtidig, men på 50-tallet var dette så vanlig at multitalenter som Bruno og Terje fikk fri av “Tyten” hvis de ønska å spille håndball eller bandy i stedet for hockey. I 1957–58 ble både Bruno, Henger´n og Tor Gunders tatt ut på det norske VM-laget. For Bruno ble det starten på en unik trippel i norsk idrettshistorie som teller landskamper både i fotball, ishockey og håndball. Terje Hellerud var ikke snauere enn at han på dette tidspunkt allerede var Norgesmester for junior både i ishockey, håndball og bandy, samt sju ganger Oslomester i ishockey, tre ganger Oslomester i håndball, fire ganger Oslomester i bandy og to ganger Oslomester i fotball. Joda, det var i sannhet en helt unik generasjon idrettstalenter som vokste opp i gatene rundt Jordal Amfi på 50-tallet.

1960 – Gjennombruddet

Det var Vålerengas naboklubb Gamlebyen (GIF) som dominerte norsk seniorhockey på 50-tallet. Seks NM-titler var fasit for Gamlebyen før Vål'enga endelig satte en stopper for GIF-epoken i 1960. GIF, med kaptein Roar Bakke i spissen, vant seriemesterskapet, og var favoritter da finalepuljen med Gamlebyen, Vålerenga, Tigrene og Skeid skulle avgjøre Norgesmesterskapet. Her slo den nye VIF-generasjonen fort an tonen. Med sifrene 6–1 og 6–3 satte VIF naboklubben grundig på plass da kampen om kongepokalen ble avgjort foran øynene på mer enn 4000 tilskuere. Krumtappen i det nye mesterlaget var kaptein og spillende trener Tor "Jern-Gustav" Gundersen som også ble Vål'engas første vinner av Gullpucken samme år. At det første gullet ble sikra nettopp denne sesongen var neppe tilfeldig. Året før hadde A-laget reist på en lengre turné gjennom Europa, og spilt en lang serie med oppvisningskamper både i Øst-Tyskland, Italia, Østerrike og Holland. “Tyten” var lagleder, og er den dag i dag overbevist om at den tøffe motstanden gutta fikk brynt seg på i Europa, var ilddåpen som gjorde utslaget.

1961–64 – Nye triumfer

Mange trodde VIF skulle være i stand til å forsvare tittelen i 1961, men det ble med en "skuffende" bronsemedalje bak Tigrene og Skeid. Konsekvensene var rop om fornyelse og forsterkninger. I det minste burde Tor Gunders få hjelp i trenerrollen. Enden på visa ble at en god gammal Vålerenga-gutt ble henta tilbake til klubben som ny hovedtrener. Hans navn var Johnny Larntvedt, og han leda A-laget fra og med sesongen 1961–62. Det skulle vise seg å være et lurt trekk. Sesongen ble nemlig et nytt jubelår for ishockeyen i Vålerenga. Men sjølve serien ble litt annerledes enn mange forventa. I januar anså nemlig de fleste at Vålerenga hadde kongepokalen i lomma med seks strake seire på samvittigheta. Men så kom et uventa tap for det gamle mesterlaget Gamlebyen, hvilket betydde at før siste serierunde kunne både Tigrene og VIF kapre gullet. Når Tigrene så tapte 1–2 for Gamlebyen, var det opp til Vålerenga å slå Skeid. Gutta fra Torshov kjempa heltemodig og leda 1–0 et godt stykke ut i kampen, før VIF la inn en sedvanlig sluttspurt. VIF vant til slutt 4–1, og dermed var klubbens andre NM-gull brakt i havn. Årets VIF-navn var utvilsomt Terje Hellerud. "Henger’n" hadde før sesongen sagt at han skulle legge opp, men kom likevel med da de store oppgjørene gikk av stabelen rundt juletider. Hans eminente pasningsspill avgjorde mange kamper for Vålerenga denne sesongen.

Ikke alt gikk på skinner i Vålerenga sjøl om medaljene var av edleste valør. Før sesongen 1962–63 kokte det i Vålerengens Idrettsforening. Ekspertisen var nemlig høyst uenige om det virkelig gikk an å kombinere ishockey og fotball på høyt nivå. Leger, fysioterapeuter og andre forståsegpåere advarte de unge krigerne som behersket både to, tre og fire idretter. Men gutta ville det annerledes. Bruno skapte bruduljer da han ville spille håndball for Grønland, og nå var det Hengern’s tur til å provosere. –”Jeg spiller bandy for Tåsen denne vinteren,” proklamerte den glade bohem og satte kursen for beste vestkant. Alt dette mens klubben sto foran sitt store femtiårsjubileum i 1963. Og et jubelår på Jordal Amfi skulle det bli. Riktignok gjorde sprengkulda vinteren 1963 sitt ytterste for å gjøre ishockeykampene til en pine for publikum, men VIF-gutta gjorde jobben og spilte hjem klubbens tredje kongepokal på fire år. Årets komet var utvilsomt Arne "Mikkel" Mikkelsen. Ikke bare ble han Norgesmester for senior i sitt første forsøk. Han spilte seg også inn på A-landslaget til VM i Stockholm og fikk med seg enda et NM for junior.

Om 62/63-sesongen hadde vært spennende, var det lite sammenligna med hva som skulle følge ett år seinere. Rivaliseringa mellom Vålerenga og Gamlebyen var tøff på denne tida, og den ble ikke mindre av at VIF-yndlingen Knut "Nubben" Stenberg meldte overgang til erkerivalen. På den annen side fikk Vålerenga en betydelig forsterkning da Terje "Stena" Steen kom over fra Kampørn. Tor Gundersen tok igjen på seg treneransvaret for laget. Denne sesongen skulle kampen om NM-gullet avgjøres ved spill i en egen finalepulje hvor fire lag møtte hverandre tre ganger. Avslutningen ble dramatisk. Da VIF slo Gamlebyen i den aller siste kampen, sto VIF, GIF og Skeid helt likt med 12 poeng hver. At Vålerenga hadde best målforskjell hjalp ikke, ifølge reglementet skulle det spilles omkamper om kongepokalen. I realiteten falt avgjørelsen i den første av de tre omkampene. Der tapte våre gutter knepent 2–3 for GIF, som seinere vant med de samme sifre over Skeid. Dermed tok Gamlebyen hjem det som skulle vise seg å bli klubbens sjuende og siste NM-tittel i ishockey.

1965–71 – Sju strake

1965 vil i VIF-sammenheng bli best husket som året da klubben tok hjem sitt første seriemesterskap i fotball. Men det var også året da ishockeygutta innleda sin utrolige rekke med sju strake Norgesmesterskap fram til 1971, en prestasjon vi ikke har sett maken til verken før eller seinere. Nestoren i laget var fremdeles "Jern-Gustav" som stadig holdt koken på backplass sammen med broder Sverre. En ny generasjon helter var på vei til å etablere seg i laget. “Mikkel” hadde funnet sin perfekte makker i Steinar “Bjølle” Bjølbak, opprinnelig fra Rosenhoff. "Mikkel" og "Bjølle" var de nye publikumsfavorittene på Jordal sammen med enda en Kampegutt, Per “Lille-Petter’n” Skjerwen Olsen som hadde meldt overgang fra Skeid. “Lille-Petter’n” var det tekniske vidunderet som finta motspillerne opp på tribunen, "Bjølle" var treningsproduktet som aldri lot seg takle og som heller ikke takla sjøl, mens "Mikkel" var landets mest elegante på skøytene der han suste opp og ned langs vingen. At “Lille-Petter’n” forsvant i 1970 var tungt å fordøye en stund, men hans erstatter var allerede henta opp fra egne rekker. Roy “Sleiper’n” Jansen hadde gått gradene i Vålerenga fra barnsbein av og fikk sin første NM-tittel allerede i 1968. Gjennom 18 lange sesonger skulle han bli superbohemen og hockeyartisten som mer enn noen annen symboliserte Vål’engguttas helt spesielle sjargong og lekne innstilling til spillet og sporten. Sjøl i de relativt magre åra midt på 70-tallet, trakk “Sleiper’n” aleine folk til Jordal som ville se gutten holde sitt egne private drilleparti. Det fikk de se helt til midt på 80-tallet da han la opp.

I hardt vær

Det hører også med til historia at ishockeyen i Vålerenga var ute i hardt vær reint økonomisk midt på 60-tallet. Serien besto hovedsakelig av seks lag, alle fra Oslo, og Jordal Amfi var i en forfatning som på ingen måte lokka store publikumsmasser til kampene. Klassiske oppgjør mot Tigrene og Gamlebyen som trakk 3000 tilskuere tidlig på 60-tallet, ble nå bare sett av 800–900 mennesker. Bedre ble det heller ikke da serien igjen ble utvida. Kalassifre som 16–2 over Rosenhoff, 15–2 over Isbjørnene og 12–1 over Jar, drepte all spenning. Så ille var det at ishockeyformann Bjørn Aage Rasmussen stilte spørsmålet om ishockey burde nedlegges som idrettsgren i Vålerenga. Slik han så det, lå den eneste form for sportslig utvikling i kamper mot utenlandske lag. Den norske serien var for liten, for dårlig og for uinteressant for publikum.

Redninga for de som søkte spenning og nye utfordringer, kom da VIF fikk spille mot europeiske topplag. Flere ganger var Vålerenga-gutta nær ved å detonere den store bomben i Europacupen. Sesongen 1966–67 trakk VIF det finske storlaget Ilves Tampere, som seinere kom til finalen. Europacupen ble på denne tida spilt best av fire kamper i hver runde – to hjemme og to borte, og nettopp kampene mot Ilves demonstrerte hvor gode Vålerenga var på 60-tallet. Resultat som 12–1 og 15–1 over de danske mestrene Gladsaxe, var imponerende de også, men det finske mesterlaget var tross alt et av Europas aller beste og normalt minst to nummer for store for VIF. I Oslo-kampene i november 1966 vant lagene en kamp hver, og pressen skrev om de beste hockeykampene spilt på norsk jord siden VM-finalen 1958. 12–12 sto det i målprotokollen etter to kamper, og dermed lå det an til dramatikk da Vålerenga kom på besøk til en utsolgt arena i Tammersfors. Den første dagen leda Ilves riktignok 5–0, men da VIF gikk opp til 5–5, ble de finske tilskuerne stumme. Det endte med tap 8–5, men gutta hadde fortsatt sjansen i det fjerde og siste oppgjøret. Vålerenga måtte vinne med fem mål for å gå videre. Da det norske mesterlaget gikk opp til 5–1, ante man den virkelig store sensasjonen. Enden på visa ble at finnene snudde kampen i tredje og siste periode og vant fortjent 5–6. Men prestasjonen ble lagt merke til. Vålerenga hadde rystet det finske mesterlaget – og det på finsk is i Tammersfors. At det ikke var lett å trekke publikum til Jordal Amfi i disse årene, er heller ikke vanskelig å skjønne. I november 1968 var det klart for et nytt E-cup-eventyr, helt til værgudene la sin klamme hånd over hovedstaden. Det svenske mesterlaget Brynäs kom rett fra 10–0 seier over Västra Frölunda for å møte et forventningsfullt Vålerenga-lag på Jordal. Da kampdagen opprant, ble man imidlertid møtt av et voldsomt snøvær og sterke vindkast. På denne tida var Sparta Amfi fortsatt Norges eneste innendørs ishockeyhall, og kampen måtte dermed spilles i snødrevet på Jordal. Både hockeyfesten og publikum uteble da Brynäs slo et hardtkjempende VIF-lag 7–3 på Jordal. Trøsten fikk være at svenskene som regel vant med minst like store sifre i den svenske toppserien.

Gyldne profiler

Profilene var mange i VIF-drakta på det gylne 60-tallet. En av de mest trofaste sliterne var Asbjørn “Æble” Sørensen, en notorisk måljeger i andre og tredje rekka, som skøyt med begge fatninger og var en av de absolutte favorittene hos oppmann og UK-nestor Roger “Pølsemaker’n” Christensen. En minst like hardfør sliter var Knut “Nubben” Stenberg. “Nubben” var også i norgeseliten som sykkelrytter sommerstid, og øste av kjempekreftene i rekordlange bytt på isen vinterstid. Mens “Æble” deler norgesrekorden for flest individuelle NM-titler med Tor Gundersen og Arne Mikkelsen, alle med ti NM hver, har “Nubben” trolig norgesrekorden i form av den lengste karrieren. Han spilte til langt etter fylte 40 før han avslutta karrieren i Furuset.

Jan Thoresen kom fra Strømsveien 22 og spilte aldri noe annet sted enn i Vålerenga. Han begynte karrieren som centerforward før han avslutta som back på eldre dager. Rodney Riise var eleganten fra Sørli plass som var med helt fra tidlig 60-tall og frem til 1978, riktignok med noen små avbrekk, men alltid like slepen i stilen. Fra Sørli plass kom også den noen år eldre Jack “Jakken” Trøften, som var Rodneys rake motsetning både i stil og språk. “Jakken” var en energibunt som jobba og jobba og jobba. ”Ga du Jakken beskjed om at ’han må du ikke sleppe’, så slapp’n aldri,” forteller Tyten. Av samme støpning var også Odd “Plata” Hennig. Kallenavnet fikk han fordi han jobba med grammofonplater hos Imerslund. På hockeybanen var han av den sorten som alltid kom ut av rundvant med pucken i behold, mens motstanderne gjerne lå svimmel tilbake. Et aktivum på de første kongepokallagene var også Bjørn “Liller’n” Johansen, senere Aasvang, som var Tytens naturlige valg som erstatter for Leif Eriksen da Bruno og Henger’n trengte en ny tredjemann i rekka.

På backsiden var naturlig nok Tor Gundersen det største forbildet i en årrekke, men også hans mangeårige makker Svein Normann Hansen satte tydelige spor etter seg. “Normann” fra Dalehaugen tok totalt ni kongepokaler, samme antall som backkollegene Tommy Christensen og Terje “Stena” Steen, som spilte godt og vel et dusin sesonger i spann. “Stena” kom fra Brinken, oppvokst i samme gata som Bruno, men sto i Kampørn før han dro til Vålerenga der han seinere ble lagkaptein. Tommy var yngre bror av “Pølsemaker’n”, begge fra Vålerenggata 1, og spilte først i rekka før han ble flytta ned på backen. Avslutta karrieren som back gjorde også Odd “Syver” Syversen fra Galgeberg 3, men i sine første sesonger midt på 60-tallet var “Syver” reine scoringsmaskinen framme i rekka med sine herlige skøyteferdigheter og nese for nettsus. Mange vil også huske “Syver” fra fotballbanen der han gjorde seg bemerket i A-lagssammenheng både for Skeid og Vålerenga. En teknisk begavelse av de sjeldne var også Harald “Hakki” Haugen fra Danmarks gate, trolig en av de smarteste spillerne Vålerenga noen gang har hatt. Det han manglet i kraft og muskler, tok “Hakki” igjen med kløkt og finurligheter.

På keepersida hadde Vålerenga sjelden profiler som markerte seg blant landets aller ypperste målvakter, men de var likevel gode som gull når det handlet om gull og kongepokaler. Einar Rath kom fra Sørli plass og var med på de første mesterlagene før han la opp i 1966 og ble materialforvalter. Hans arvtakere ble Bjørn Brander, Thure Nilsen og til slutt Janne Solberg som alle ble rekruttert fra andre klubber underveis.

1973 – En æra er over?

Hele hockey-Norge jubla da Hasle/Løren vant NM-gull etter finaleseier over Vålerenga i 1972. Pressen snakka om at en epoke var slutt, at VIFs hegemoni var brutt og at en ny æra sto for døra. Joda, det var mye riktig i det. Det var bygd tak over Jordal Amfi, Askerhallen hadde åpna med Tigrene omdøpt til Frisk – og H/L vant NM ved å kjøpe inn sju etablerte landslagsspillere før sesongstart. Men på ett punkt tok forståsegpåerne feil. VIF-epoken var ikke over. Ikke riktig ennå. Før sesongen 1972–73 var det et revansjesugent VIF-lag som entra arenaen fast bestemt på å bevise at de ikke var ferdige. Dette ble virkelig en jubelsesong på alle måter. Flere ganger var Amfi’n fylt til randen, særlig da de to rivalene Hasle/Løren og Vålerenga braka sammen. Da Vålerenga så trakk det lengste strået i kampen om kongepokalen, ble det på alle måter et verdig punktum for mange av veteranene fra 60-tallslaget. Ikke minst for Einar Bruno Larsen som fungerte som spillende trener denne sesongen og enda en gang ga bevis på sin helt spesielle allsidighet som idrettspersonliget.

Etter den 11. "bøtta" i 1973 fulgte noen magre år med generasjonsskifte i VIF og NM-titler på deling mellom Hasle/Løren, Frisk og M/S. I begynnelsen av 1980-tallet var en ny generasjon VIF-talenter blitt voksne. Jim Marthinsen, Roy Johansen, "Totto" Eikeland, Arne Billkvam og Jon Magne Karlstad var de nye stjernene på laget som innleda enda en gullalder for Vål'enga – en gullalder som falt sammen med norsk ishockeys definitive gjennombrudd som en av landets største publikumsidretter.

1980-Åra – VIF vs. Furuset

Inngangen til 1980-årene var et veiskille for ishockey som publikumssport i Norge. Den vinteren ble sluttspillet om kongepokalen for første gang organisert etter mønster fra sjølveste NHL. Play-off med best av tre eller fem kamper ga en helt ny og elektrisk atmosfære på arenaene og et drama på isen som trollbandt tusenvis av nye tilskuere. Det la heller ingen demper på isen at Vålerenga gikk inn i det nye tiåret med sine første gullmedaljer på sju sesonger. Seriemesterskapet 1979–80 ble mer enn noe annet en stor triumf for lagkaptein Steinar Bjølbak som en av få "overlevende" veteraner fra det klassiske 60-tallslaget. Den samme "Bjølle" skulle også sette sitt preg på de første play-off-kampene på Jordal Amfi.

Den 18. mars 1980 gikk nemlig de første play-off-matchene på norsk is. Vålerenga møtte M/S på Jordal Amfi, mens Furuset tok imot Frisk i Furusethallen. Om lag 3000 mennesker var på Amfi’n denne søndagskvelden da mye spenning var knytta til Jim Marthinsen med en fingerskade han hadde pådratt seg på fredagens trening. Roy Johansen var "den skyldige", men gjorde opp for seg med sitt eget hattrick i den første semifinalekampen. Riktignok spredte nervene seg blant publikum da M/S leda 3–1 etter første periode, men etter hvilen ble vi vitne til et alle tiders VIF-fyrverkeri. Anført av en superopplagt Roy Johansen slo gutta til med sju scoringer på snaue 20 minutter. Som om ikke det var nok ble M/S sluppet inn i kampen igjen etter den siste hvilen, men ikke nærmere enn at Vålerenga kunne gå av isen med seier 8–7.

To seire var påkrevd for å avansere til NM-finalen, og i den andre kampen mot M/S var det kaptein Bjølbak som leda an. To scoringer og to pass besørga 33-åringen med 8 bøtter på samvittigheta i en komfortabel 7–3 seier over de grønne. Rune Skaug og Bernie Lynch putta også to hver i en kamp hvor skøytekongen Eric Heiden fulgte interessert med fra tirbuneplass. Den femdoble OL-vinneren fra Lake Placid samme vinter akslet jo M/S-trøya i noen få kamper, men uten nevneverdig suksess.

Nummer 1 på hitlistene

Furuset ble Vålerengas motstander i de første NM-finalene etter play-off-modellen. Mer enn 6000 mennesker omkransa isparketten på Amfi’n denne søndagen seint i mars, og det etter at flere tusen måtte gå skuffa hjem uten billett. Hockey var den nye publikumsslageren, og hatoppgjøret VIF–Furuset var nummer 1 på hitlistene. Furuset – med en gjennomsnittsalder på 21 år – var storfavoritter og allerede utropt til 80-åras superlag i norsk hockey, mens VIF ble kalt for gamlehjemmet den gangen med veteraner som Bjølbak (33), Arne Mikkelsen (35) og Per Sundby (40) i rekkene. Derfor var det nesten en fjær i hatten for VIF at Furuset med en uhyre opplagt Bjørn "Botta" Skaare i spissen "bare" vant såpass knepent som 3–2 og 4–2. Vål'enga hadde med seriemesterskap og finaleplass bevist at generasjonsskiftet hadde gått smertefritt, og at det kun var et tidsspørsmål før den 12. kongepokalen kunne innkasseres.

Hockeysesongen 1980/81 så lenge ut til å bli en lang nedtur for alle med hjerte i Vål’enga. Først helt på tampen av den 36 kamper lange grunnserien ble det klart at gutta tok den fjerde og siste sluttspillplassen med to poengs margin til Sparta. At Vålerenga attpåtil var 21 poeng bak de suverene seriemestrene fra Furuset ga heller ingen grunn til optimisme. Pressens spådom før NM-sluttspillet 1981 var klar: det blir jamnt mellom Frisk og Stjernen i den ene semifinalen, mens Furuset kommer til å knuse Vål’enga fullstendig i den andre. Det hadde de nemlig gjort til gangs i seriekampene. Fire innbyrdes oppgjør var avvikla, med fire Furuset-seire som resultat: 6–1, 6–1, 8–0 og 10–1! Så suverene var Furuset at "bare" 3291 mennesker tok turen til Amfi’n da de to erkerivalene møttes i første semifinalekamp. De skulle bli vitne til en av de mest minneverdige VIF-kampene siden tidlig 70-tall, med en helt spesiell ishockeybegavelse i hovedrollen.

Drama da Donald inntok Amfi'n

Torsdag 25. februar 1981 var nemlig dagen da den opprinnelige Forward-gutten Bjørn "Donald" Kolsrud for alvor demonstrerte hvorfor han kom til å bli en av 80-tallets aller største profiler i norsk ishockey. Vålerenga gikk altså til verket med skrekkelige 3–30 i målforskjell fra fire innbyrdes møter med Furuset, men hadde tydeligvis lagt respekten igjen i garderoben. Gutta gikk friskt opp i ledelsen med et slagskudd fra "Donald" i spill fem mot fire, før backkollega Øystein Karlstad la på til 2–0 i knestående (!) tre minutter seinere. Da Bjørn Olaf Bratz jr. reduserte for Furuset, trodde de fleste at moroa var over, men den gang ei. "Donald" slo til igjen drøye tre minutter før pause, og dermed ble det 3–1 til Vål’enga. Da unge Kolsrud så laga sitt tredje mål fem minutter ut i 2. periode, skjønte de fleste at det faktisk kunne bli miraklenes kveld. Aldri før denne sesongen hadde noen sett gutta så tente, så innstilte på å kjempe en antatt bedre motstander ut av stilen. Før matchen var omme, hadde scoringer av Arne Billkvam og Roy "Sleiper’n" Jansen fastsatt sluttresultatet til 6–1 i VIFs favør. Dermed hadde laget, under ledelse av trener Erik Ask, gjort alle spådommer til skamme i løpet av 60 uforglemmelige spilleminutter på Jordal. Ett spørsmål sto igjen: For å komme til finalen måtte Furuset slås to ganger, og det ville bli verre – eller hva?

Revansjeoppgjøret fant sted to dager etter Vålerengas sjokkseier i første kamp. Om den første matchen ble en oppvisning i VIF-guttas fighterevner, ble den andre kampen en thriller vi knapt har sett maken til verken før eller siden. Furuset tok programmessig ledelsen 4–1 etter halvspilt kamp, og da regna de fleste med at "Botta" & Co. hadde snudd trenden. Men så våknet VIF igjen, anført av Rune Skaug, Bjørn Kolsrud og en Jon Magne Karlstad med plastnese og 43 sting! Vål’enga overtok initiativet på akkurat samme måte som i den første matchen, og reduserte til 5–6 da drøye fire minutter gjensto av ordinær tid. Dramatikken var til å ta og føle på da Furuset så fikk to mann utvist, og VIF utligna til 6–6. For liksom å sette krona på verket 55 sekunder før slutt dukka Rune Skaug opp som troll i eske med sin tredje scoring for kvelden. Gutta hadde klart det igjen! 3–30 i serien hadde blitt til 6–1 og 7–6 i sluttspillet. Et drama var over – et drama i to akter som aldri vil bli glemt, sjøl om det "bare" var semifinale.

De som kan sin VIF-historie, vil huske at 80/81-sesongen endte med tap for Stjernen i finalen. Det var tungt å svelge for mange, ettersom det var andre året på rad VIF mislyktes med å sikre dusinet fullt med kongepokaler. Riktignok åpnet finalekampene med VIF-seier 3–1 i Stjernehallen med Jim Marthinsen som den store matchhelten, men i de to siste kampene snudde Fredrikstad-laget på flisa og brakte kongepokalen ut av Oslo-gryta for aller første gang. Stjernen skrev dermed ishockeyhistorie da de beseiret VIF 5–4 og 3–1 – begge kampene sett av bortimot 7000 tilskuere på Jordal Amfi.

1982 – Dusinet fullt

Alle gode ting er tre, sier det gamle ordtaket, og Vål'enga stolte på det når klubben spilte seg fram til sin tredje NM-finale av tre mulige i 1982. Ti år hadde gått siden den 11. kongepokalen. Skulle VIF-gutta endelig lykkes med å gjøre dusinet fullt? Alt lå i hvert fall godt til rette for den etterlengtede triumfen. VIF vant et helt suverent seriemesterskap i 1981/82, 11 poeng foran Furuset. Anført av den nye superrekka med Ilkka Kaarna, Geir Myhre og Roy "Sleiper'n" Jansen ble all motstand feid over ende, og den største helten på det nydøpte "Apeberget", var utvilsomt den 27 år gamle finnen som ga norsk topphockey en helt ny dimensjon. 60 seriemål scoret Ilkka Kaarna i sin første sesong på norsk is! Samtidig satte Bjørn "Donald" Kolsrud en suveren backrekord med sine 33 mål og 56 poeng. Ikke rart Vål'enga var storfavoritter foran sluttspillet i 1982.

Vål'enga trengte 2 x sudden death for å sette Viking utenfor i semifinalene, men Bjørn "Donald" Kolsrud holdt hodet kaldt og regisserte både 8–7 på Jordal og 3–2 i Stavanger. Første finalekamp mot M/S ble rein lekestue for VIF med seier 9–1, men i kamp to var spenninga igjen til å ta og føle på. M/S ledet både 3–0 og 4–2 før superrekka med Geir Myhre, Ilkka Kaarna og "Sleiper'n" snudde det hele til Vål'engas fordel og seier 7–5. For "Sleiper'n" ble 82-bøtta hans 7. og siste, mens "Jimmer'n", "Totto", Roy, "Donald", Arne Bill og Jon Magne tok sin første. En ny gullalder var innleda.

Vål'enga måtte nøye seg med bronse i 83 og sølv i 84, det siste etter superdramatiske finalekamper mot Sparta, hvor tre ex-VIFere var med å bringe kongepokalen til Sarpsborg for første gang. Geir Myhre, Roy Johansen og Steinar Bjølbakk spilte alle for Sparta og gjorde som Stjernen tre år tidligere: lot VIF vinne den første matchen i Østfold, for så å ta to strake seire på Jordal. Mange snakka om at Oslos hockeyhegemoni nå var brutt for alvor, men Vål'enga ville det annerledes.

1985 – En klassiker på Jordal

Vinteren 1985 jaga VIF revansje på Sparta, og med forsterkninger som Petter Thoresen (fra M/S) og Sigurd Thinn (fra Furuset) ble det nok en gang en utrolig sesongavslutning for Vål'enga. VIF tok seriegullet allerede før jul, bare for å ta det med ro i det såkalte mellomspillet på nyåret. Men i sluttspillet våknet gutta i kjent stil. Sparta ble satt grundig på plass i semifinalen, slik at VIF sikra sin femte finaleplass på seks år og dermed et nytt finalemøte med arvefienden Furuset.

Med 8–2 og 4–3-seier i de to første finalekampene sikra VIF seg overtaket, men den tredje finalekampen kunne lett tatt motet fra dem. Det som skulle bli den store seiersfesten, ble isteden en rekordlang nedtur. Først 24 minutter og 23 sekunder ut i sudden death ordnet Bjørn "Botta" Skaare en fjerde finalekamp med sin 3–2-scoring bak "Jimmer'n". –”Nå stoppa vi kjeften på VIF-mobben,” hoverte Furuset-trener Rune Molberg etter matchen, og sikta trolig til Apeberget som hadde satt Amfi'n fullstendig i kok under play-off. Den fjerde finalekampen i sluttspillet 1985 ble derfor oppgjørets time både for Rune Molberg og for alle VIF-hjerter som med rette følte seg provosert av Furuset-treneren. På ny var innpå 6000 mennesker pakka inn på Amfi'n, og de fikk se matchen ta en høydramatisk vending da VIF-trener Lennart Åhlberg kastet innpå en ankelskada Frank Vestreng i 2. periode. Frank hadde ikke spilt hockey på flere uker, men fikk sjansen da NM-finalene mot hans egen moderklubb sto og vippa. Vestreng takka for tilliten ved å sette 2–1 bak "Kula" Vibekk kort før han slo opp skaden på ny, men noen få minutter på isen var nok til å gjøre Frank til finalehelt i 1985. 5–1 ble Vål'engas seierssifre etter noen uforglemmelige minutter med helt utrolig pes fra Apeberget. Denne kvelden i februar 1985 kunne gutta aldri ha tapt…

1987 – Ny superrekke

Før 80-tallet var omme hadde Vål'enga lagt på til 15 kongepokaler, men ikke uten feilskjær. Sesongen 1985–86 skjedde det ingen trodde var mulig. Vålerenga ble nummer fem i serien og kom ikke til sluttspillet. Laget måtte derfor forsterkes, og slik ble det. Super-Roy Johansen vendte tilbake til moderklubben etter ett år i Djerv og tre år i Sparta, Christian Arnesen gjorde comeback etter et hvileår, og to blad Rune Hansen meldte seg til tjeneste fra henholdsvis Furuset og Forward. Stjernen ble riktignok seriemestere to poeng foran Vålerenga, men VIF var likevel favoritter foran sluttspillet ettersom våre gutter hadde banket de røde fire ganger i løpet av sesongen. Første finalekamp gikk mellom Stjernen og Vålerenga i Fredrikstad, og hjemmepublikum håpet på en reprise på scenariet fra fem år tidligere da Stjernen tok den første av sine to NM-titler. Kampen sto og vippet da Jimmer’n ble bombardert av Stjernen-skudd på stillingen 3–2 til VIF. Sigurd Thinn, Totto Eikeland og Arne Billkvam hadde scora for VIF, men Lennart Åhlberg hadde flere trumfkort på lager. Mens Stjernen pressa som verst for utlikning, sendte Jon Magne Karlstad en pasning til Christian Arnesen som avgjorde matchen definitivt med sin 4–2-scoring. Frank Vestreng hadde også i 87-sluttspillet slitt med skadeproblemer, men nok en gang ble det comeback i finalekampene, denne gang i den andre matchen på Jordal som skulle bli Petter Thoresens store kamp. Fire goaler ble det på Petter i en komfortabel 8–5-seier. Det eneste spørsmålet nå var om gutta skulle hente bøtta i søndagens TV-kamp fra Stjernehallen, eller om de skulle legge festen til Jordal i stedet. Gutta ble tydeligvis enige om at det ville være best å hylle Lennart Åhlberg på hjemmebane, og lot derfor Stjernen vinne i Fredrikstad. Festen ble dermed utsatt fire dager, men hvilket punktum det skulle bli! Den 26. februar 1987 var Amfi’n igjen fullsatt, og den nye superrekka med Petter, Roy og Sigurd førte an med fire av fem scoringer i det som skulle bli en enkel 5¬–2-seier. Ny kaptein for året var Øyvind Løsåmoen som tok imot Vål'engas 14. kongepokal, mens Apeberget tok et øredøvende farvel med suksesstrener Lennart Åhlberg. Seiersfesten begynte på Jordal og fortsatte ut i de små timer på Cats i Storgata i beste 80-tallsstil…

1988 – Tenåringshelter

Erik Ask leda klubben til enda et suverent seriemesterskap i 1988, og diskusjonene gikk høylytt om Vålerenga-laget. Men nå var Furuset tilbake som finalemotstander, og det betydde en ny thriller-serie for Oslo-publikum. Finalekampene i 1988 gikk så seint som siste uka i april, og Amfi’n var på langt nær fullsatt de to første kampene. Etter hvert som dramatikken tiltok, steig publikumstilstrømningen, og før den tredje matchen var den rette finalestemningen tilbake. To 17-åringer kom til å sette sitt preg på kampen. Stig ”Myggen” Johansen og Marius Rath sørga for hver sin scoring da Vålerenga vant 4–2. Hele fem finalekamper måtte til før norgesmesteren 1988 kunne kåres, og da den femte kampen skulle spilles på Jordal 28. april, var det praktisk talt full sommer i hovedstaden. Uvant både for spillere og publikum, men Amfi’n var fylt til randen, og på isen tok Vålerengas 17-åringer igjen føringen fra start. Marius ga Vålerenga 1–0 etter drøye fem minutter på pasning fra ”Donald”, og tonen var slått an både på isen og på Berget. Riktignok utlikna Furuset til 1–1 få minutter seinere, men de fleste skjønte tidlig at dette var Vålerengas aften. Og da den fryktede superfemmeren med Donald og Totto på backen, samt Roy, Petter og Geir Hoff fremme i rekka inntok sine power-play-posisjoner mot slutten av første periode, ble publikum vitne til rene russerhockeyen. Pucken gikk fra Petter, til Totto, til Roy og i goalen: 2–1 til Vålerenga og gullsmaken kjentes stadig mer ekte. Et stykke ut i tredje og siste periode fant unggutta ut at det var på tide å sette spikeren i Furuset-kista. Marius Rath fant rekkekamerat ”Myggen” foran Furuset-goalen og sendte VIF i ledelsen med 3–1. Før kvelden var omme, hadde Roy lagt på til 4–1, og Vålerengas 15. kongepokal var et faktum. Husket fra denne sesongen blir også Mitsubishi E-cup som samla fulle tribuner på Amfi’n da Vål’enga møtte legendariske CSKA Moskva med stjerner som Makarov, Bykov, Fetisov og Kasatonov. At stjernene fra øst vant 5–0 la ingen demper på stemningen, for nå raste det virkelig hockeyfeber i hovedstaden.

1990 – Over til Spektrum

1990-tallet innledet VIF på samme suverene måte som de gjorde helt tilbake på 60-tallet. Med Geir Myhre som sjef for en ny generasjon hockeyartister med Espen "Shampo" Knutsen som den største yndlingen, ble tribunene i Oslo Spektrum fylt til randen. Jimmer’n var tilbake i buret etter et opphold i TIK, og på isen herja Espen "Shampo" Knutsen og Marius Rath i vaskekte Vål’enga-stil. Resultatet ble tre strake NM-titler og kongepokal nr. 16, 17 og 18. For første gang i historien presterte Vålerenga også å produsere gullpuckvinnere tre år på rad; Jon Magne Karlstad i -92, Jim Marthinsen i -93 og Espen Knutsen i 1994.

Geir Myhre satte sammen nytt storlag

1990/91-sesongen ble et veiskille for Vålerenga både med overgangen til Oslo Spektrum som hjemmearena, og et nytt storlag på isen under ledelse av Geir Myhre og Bjørn Nilsen. Åpningskampen i Spektrum gikk direkte på TV, og med Shampo som første målscorer i storstua og 8–0-seier over erkerivalen Furuset, viste gutta hvem som var sjefer i byen i det nye tiåret. Laget Geir Myhre hadde satt sammen, var en spennende blanding av gammelt og ungt. Fra 80-tallslaget hang både Roy Johansen, Arne Billkvam, Jim Marthinsen, Jon Magne Karlstad og Petter Thoresen fortsatt med. Sistnevnte i ei ny superrekke med Shampo og Marius som rekkekamerater. Fra den tsjekkiske storklubben Sparta Praha kom backprofilen Jaromir Latal, mens Myhre hadde tatt med seg ungdomstrioen Asgaut Moe, Erik Tveten og Øystein Olsen fra Manglerud/Star. Sistnevnte skulle vise seg å bli en publikumsfavoritt av de sjeldne for den nystifta Klanen. Olsen fra Manglerud hadde nettopp den oppofrende spillestilen som publikum elska og ga bestandig 100 % enten han kriga om pucken eller på tørre never.

Det nykomponerte VIF-mannskapet slo an tonen helt fra start ved å gå ubeseira gjennom de første 12 serierundene. Da status ble gjort opp i februar, hadde laget tapt bare fem kamper, og de fleste mente at sluttspillet nærmest ville bli en formalitet for suverene Vålerenga. Det ble det da også, selv om Geir Myhre brukte all sin pondus på å advare mot undervurdering av motstanderen. Gutta innfridde 100 % ved å gå ubeseira gjennom samtlige fem sluttspillkamper. Både Sparta og Furuset ble satt grundig til veggs, slik at nye og gamle helter kunne feire klubbens 16. kongepokal i Oslo Spektrum. Som seg hør og bør var det Shampo som avgjorde den tredje og siste finalen med tre scoringer i 6–3-seieren over Furuset.

Nytt seriesystem

Sesongen 1991/92 fikk vi nytt system både i serie og sluttspill, med todelt serie før og etter jul, samt egne kvartfinalegrupper som første etappe i play-off. Geir Myhres gutter tok hjem et komfortabelt seriemesterskap etter bare to tap på 18 spilte kamper før jul, men snubla så kraftig på nyåret ved å nøye seg med bronse i det nyinnstiftede eliteseriemesterskapet bak TIK og Stjernen. Men da sluttspillet starta, var den gamle VIF-ånden tilbake for fullt. I tur og orden ble Sparta, Stjernen og Storhamar slått – før tre nye møter med Stjernen venta i finalen. Etter forholdsvis enkle seire i de to første kampene, forberedte man seg på den store seiersfesten i Spektrum før kamp tre, men da både 0–1, 0–2 og 0–3 smalt inn bak Jimmer’n før en periode var gått, øyna Fredrikstad-folket plutselig håp. Etter hvilen brakte imidlertid to raske mål av Arne Billkvam og et av Espen Knutsen balanse i regnskapet, og uavgjort sto det også ved full tid etter at lagene fikk hver sin scoring i sluttperioden. Også i sudden death florerte sjansene på begge sider – helt fram til drøye åtte minutter var gått. Da førte Espen “Shampo” Knutsen pucken ned i rundvant, ga videre til Erik Tveten, som tok kjøkkenveien rundt Pål Gjermundsen og ble matchvinner for Vålerenga. Dermed ble han den store finalehelten, bare 19 år gamle Erik, som hadde fått så mye tillit fra Geir Myhre trass i sin unge alder. Fra denne sesongen husker vi også Vålerengas europatokt med fem seire av seks mulige, deriblant sjokkseieren 2–1 over de tsjekkiske mesterne Dukla Jihlava. Marius Rath og Tom Johansen scoret målene i kampen som fortsatt står som et av de sterkeste resultater noensinne av et norsk klubblag.

Rekordjevnt

I 1992–93 var forståsegpåerne rimelig sikre på at dette året skulle Storhamar endelig tukte Vålerenga. Og jamnt ble det. I hvert fall i serien. Vålerenga vant seriemesterskapet på uhyre dramatisk vis ved å slå Stjernen på innbyrdes oppgjør etter at begge lag sto med 30 poeng da 18 serierunder var spilt. Eliteseriemesterskapet på nyåret ble også rekordjevnt, denne gang med Storhamar to poeng foran Vålerenga. VIF spilte uten Espen Knutsen store deler av sesongen etter at publikumsyndlingen pådro seg kyssesyken, men uten “Shampo” var det duket for nye helter i manesjen.

Slo Storhamar i semien sjøl uten sjuk Shampo Semifinalene mot Storhamar dette året ble en riktig klassiker, med en seier til hvert av lagene i de to første kampene og dermed en tredje og avgjørende match i Oslo Spektrum. Jamnt var det her også med 3–3 inntil et halvminutt før slutt da Pål Kristiansen dundra inn 4–3 og sendte mer enn tusen hamaringer slukøra hjem til Mjøsbygda. Vålerenga var klare for sin tredje strake finale under Geir Myhre. Sjølve finalen mot Furuset ble nesten et antiklimaks, både ved at spenningen uteble og ved at Vålerenga vant den avgjørende kampen “borte” på Jordal Amfi i blå treningsdrakter ettersom Furuset insisterte på å spille i hvitt hjemme. Tom Johansen svarte for finalens beste og mest dramatiske enkeltprestasjon da han avgjorde den tredje finalekampen med sitt 4–3-mål 22 sekunder før slutt på et uforglemmelig soloraid. Fjerde og siste finalekamp ble en transportetappe for Vålerenga, som vant komfortabelt 6–2 på Amfi’n.

Utfordringene sto i kø for Vålerenga da Geir Myhre valgte å forlate VIF til fordel for Lillehammer før OL-sesongen 1993/94. Inn kom russeren Alexander Vlassiuk med Jim Ruud som hjelpetrener for et svekka mannskap.Tida med Oslo Spektrum som hjemmearena for Vålerenga var stort sett historie, da inntektene ikke sto i stil med de høye leieutgiftene. Dermed ble det flytting hjem til ærverdige Jordal Amfi, til alle Enga-supporteres glede. Unntaket var en og annen europacupkamp der TV-dekning og celebre motstandere krevde mer komfort enn gamle Jordal kunne tilby.

Øye for øye, tann for tann

OL-sesongen huskes kanskje mest for Geir Myhres Lillehammer-lag som tukta storebror Storhamar i finalekampene og dermed sørga for tidenes OL-nachspiel, men også en annen og mindre hyggelig episode fikk store overskrifter i avisene. Stjernehallen var på denne tiden en nærmest falleferdig og uhyre gammeldags hockeyhall. Sikkerheten for spillerne og publikum ble ikke alltid ivaretatt når folk sto utenfor uten billett. Resultatet ble en svært intim arena på godt og vondt, blant annet ved at hjemmesupporterne hadde svært god “kontakt” med bortelagets spillerboks. Det siste ble vi vitne til da Vålerenga gjestet Stjernehallen i november 1994. Tommie Eriksen var ny i Vålerenga denne sesongen, og med sin direkte og kompromissløse spillestil var han nærmest lagt for hat i resten av hockey-Norge. Etter å ha pådratt seg en utvisning, kokte det over for Eriksen som følge av all drittslenging, myntkasting og øvrig hets fra et hissig hjemmepublikum. I et øyeblikks raseri hiver han hockeykølla over plexiglasset og rammer en tilskuer i ansiktet. En angrende Tommie skværer opp med vedkommende, men det er ikke godt nok for resten av hockey-Norge som roper etter “rettferdighet”. Eriksen blir dermed utestengt fra all hockey i mange måneder. Mens Tommie ble fordømt av en samla ekspertise, viste den trofaste Klanen sin ubøyelige støtte ved å trykke opp t-skjorter hvor det sto: “Øye for øye, tann for tann – Vi elsker Tommie alle mann.”

Kenta kom

Storhamar vant omsider kongepokalen i 1995. Den første av tre på rad til Hamar-laget i denne noe magre perioden for Vålerengas del. Riktignok henta VIF inn Kent Forsberg som trener og gjorde også et aldri så lite eksperiment med ex-NHL-stjerne Kenta Nilsson i et antall kamper, men det endte likevel med tap mot de hardtsatsende hamaringene. Det hjalp heller ikke på sjøltilliten at klubbens desidert største profil Espen “Shampo” Knutsen ble solgt til svenske Djurgården. Vålerenga måtte tåle flere smeller dette året. Klubben var på randen av konkurs, og spillerne måtte godta å spille uten lønn. Så ille var det på et tidspunkt at daværende VIF-kaptein Tom Johansen måtte gi ledelsen en skyllebøtte fordi de ønsket å bruke penger på felles lunsj for spillerne på matchdagene, når spillernes største behov utvilsomt var å få køller til å spille med. ”Nei,” sa Johansen. "Vi spellera kan ta med oss matpakke i stedet." Det forteller det meste om den kollektive innsatsen, og at lysten til å spille hockey var så mye større enn lengselen etter lønningsslippen. Stig "Myggen" Johansen forteller at spillerne også måtte trå til med egen kronerulling for å få råd til spillerbuss til bortekamp mot Lillehammer. Seinere gikk de til og med ut på Karl Johan for å selge sporten sin. Iført matchdrakter delte de ut løpesedler for å reklamere for Vålerenga og sluttspillet. Et minneverdig høydepunkt i en sesong der verken seriegull eller "bøtte" havnet på riktig sted, var da Djurgården med Espen Knutsen i spissen besøkte Oslo og Jordal Amfi, samtidig som det var kollektiv spillerstreik i NHL. Dette åpna for celebert besøk på Jordal. Peter Forsberg og Markus Näslund forsterka et Vålerengalag mot svenske DIF med Mats Sundin og nettopp vår egen Shampo. Et fyrverkeri av en forestilling på Amfi’n som vi seint glemmer...

1996 - Snuoperasjon

Året etter innleda klubbleder Truls Gerhardsen sesongprogrammet med å sende en uortodoks hilsen til skattefogden og kemnerkontoret i Oslo som takk for at VIF Hockey fremdeles var i live. Livsgleden var såpass vital at Vålerenga tukta Storhamar i kampen om seriegullet og slo Stjernen i semifinalene, men bare for å tape i tre strake for Storhamar i finalen – den siste på egen Jordal-is. Godt over femten tusen tilskuere så disse finalekampene, og en rivalisering mellom Enga og bønda fra Hamar var desidert i emning! Vår største profil dette året var svenske Lennart "Lelle" Hermansson. Den lettbeinte og frekke teknikeren med fortid i Modo, Sverige var en artist etter mønster fra flere gamle VIF-legender og klart poengbest i Enga denne sesongen.

Høsten 1996 ble starten på en real snuoperasjon da pengesterke VIF-venner med Erik Lorentzen i spissen signaliserte en helt ny satsing for å tvinge hockeyhegemoniet tilbake til Oslo. Klubben fremsto nå i en helt ny drakt økonomisk, og hadde også råd til noen hardt tiltrengte forsterkninger. Inn kom verdensmester med Russland i ’93, Sergei Pouchkov og Stanley Cup-mester med Montreal Canadiens i ’86, kanadieren Serge Boisvert, samt landslagsspillerne Geir Hoff og Jan Roar Fagerli. Samtidig var VIF som regjerende seriemestere, kvalifisert for deltakelse i den nystartede Europaligaen, der gutta fikk måle krefter med de beste lagene fra russisk, finsk, svensk og tsjekkisk topphockey. Vi avanserte ikke videre fra grunnspillet, men presterte gode resultater – blant annet 2–1-seieren over tsjekkiske Ceské Budejovice i Oslo Spektrum.

Trass i ny giv og frisk satsing endte det likevel med enda et nederlag mot Storhamar i finalen. Vi tapte første kamp, for så å vinne 4–1 på Jordal. Storhamar hadde da spilt 37 kamper på rad uten tap da gutta endelig fikk has på dem i den andre finalematchen. Men det skulle ikke holde. Vi gikk på nye nederlag de to siste kampene, og Storhamar kunne ta hjem sin tredje strake kongepokal. Jim Marthinsen viste igjen sin klasse, og demonstrerte til fulle hvorfor det var så riktig av Storhamar å “stjele” vår egen keeperlegende sjøl om han tilsynelatende var over middagshøyden. Jimmer’n slapp kun inn ett mål på de to siste kampene mot gamlelaget, og kunne dermed legge opp ved sesongslutt med samme fasit som Mikkel, Æble og Tor Gunders: Ti kongepokaler.

Svenskehjelpen

For mange står nettopp finalekampene i 1997 som et slags vendepunkt i den moderne Vålerenga-historien. Det ble nemlig startskuddet for den virkelige snuoperasjonen. ”Jeg husker det som det var i går,” har Erik Lorentzen seinere fortalt. ”Donald (Kolsrud) og jeg satt og så Storhamars Pål Marthinsen skøyte rundt på Jordal med gullhjelm på hodet under det siste byttet av siste finale. Vi kikka på hverandre og tenkte at detta gidder vi ikke mer. Nå må det skje no’”. Det var da Lorentzen, Kolsrud og de andre i det relativt nystarta Vålerenga Hockey AS gjorde noen viktige og riktige valg. Først henta de Håkan Södergren til Norge, og plasserte han i rollen som VIFs nye sportsdirektør. Så ansatte de Roy Johansen og Knut Stubdal som trenere og Jan Tore Kjær som markedssjef. Alle med god kjennskap til klubben og dens tradisjoner. Deretter hentet de inn et knippe solide svenske støttespillere, som ikke minst brakte med seg en god treningskultur. Den største publikumsfavoritten ble den lynraske vingen Johan Brummer med lang fartstid i svensk eliteserie fra både Brynäs, Västerås og HV71. På backen kom Johan Åkerman fra AIK, et funn av en dirigent på blålinja som viste oss offensivt backspill vi knapt har sett maken til i norsk ishockey. Sammen var de dynamitt for et Enga-lag som sårt trengte en injeksjon med krutt. Noen var riktignok skeptiske til den store svenske kontingenten, men det hjalp på humøret når klubben samtidig viste fram egne produkter som Kjell Rickard Nygård og Kenneth Larsen. Og ikke minst hjalp det kraftig på humøret når den friske satsinga ga resultater på direkten ved at Vålerenga vant seriemesterskapet 1997-98 tre poeng foran Storhamar og banka bønda 3–0 i best-av-fem-finalene i norgesmesterskapet. Trenden var snudd. VIF plasserte kongepokal nummer 19 i skapet, og "bøtta" var tilbake der den hører hjemme etter fire år på landet. Sesongen blir også husket for enda et nesten-avansement i Europaligaen med kamper som gikk til sudden death langt etter midnatt.

Sesongen 1998–99 valgte sportssjef Sødergren å gjøre visse justeringer i mannskapet, men den harde stammen fra året før ble beholdt. Sesongen ble da heller ikke ulik den foregående. De mest markante forsterkningene utenfra var Patric Englund fra AIK, Per-Ragnar Bergkvist fra Leksand, Bård Sørlie fra canadisk juniorhockey og Morten Ask fra Furuset. Og som om ikke det var nok, henta klubben hjem sin egen backkjempe Atle Olsen fra Färjestad, attpåtil med to strake SM-titler i bagen. Seriemesterskapet ble henta hjem på suverent vis med bare tre tap på 44 kamper, men i sluttspillet ble det langt mer spennende. Så spennende at vi lot en skriveglad klansmann formidle sine egne inntrykk fra de uforglemmelige finalekampene i påsken 1999.

2000 – Tapte bøtta

I 2000 arrangerte Norge A-VM på hjemmebane med Bård Sørlie som eneste VIF-representant på landslaget. Vålerenga, derimot, vant seriemesterskapet for 22. gang – suverene ti poeng foran Storhamar. Da Johan Brummer så avgjorde den første finalematchen til VIFs fordel i sudden death etter tidenes lengste sluttspillskamp (106 minutter), trodde de fleste på at vi snart kunne feire “The Double” for tredje år på rad, men denne gang ville Storhamar det annerledes. Petter Thoresens mannskap vant de neste tre kampene, alle med ett måls margin. Dermed ble det et nytt sett med gullhjelmer på hamaringene, etter tre rake seriemesterskap og to kongepokaler på VIF.

2001 - Petter kom hjem igjen

Sesongen 2000–2001 fortsatte på samme måte som foregående sesong slutta. VIF-gutta hangla av gårde, mens Storhamar surfet videre på medgangsbølgen fra sluttspillet. De vant til slutt serien sju poeng foran Vålerenga. Denne gang hadde imidlertid VIF-ledelsen gjort noen grep for å hindre gjentakelse av finalefadesen fra året før. Halvveis inne i sesongen ble den finske måltjuven Tommy Kiviaho henta inn, en investering som skulle forrente seg vel trass i en treg start. Atskillig raskere effekt fikk grepet som ble gjort på trenersida. Etter fem titler på seks forsøk med Roy Johansen og Knut Jørgen Stubdal som henholdsvis hovedtrener og assisterende trener, mente vi at trenerteamet trengte en tredje kapasitet. Valget falt på den gamle VIF-helten Petter Thoresen som hadde skilt lag med Storhamar våren 2000, trass i finaletriumfen mot Vålerenga. Med Petter på plass i boksen fikk gutta den injeksjonen de trengte. Vålerenga tapte rett og slett ikke flere kamper etter Thoresens inntreden, mens Storhamar gikk på en real mine i sluttspillet og tapte 3–0 i kamper mot Frisk-Asker. Samtidig vant Vålerenga like klart med 3–0 over TIK. Det betydde at for første gang siden 1994–95 fikk hockey-Norge oppleve noe annet enn en NM-finale mellom Vålerenga og Storhamar.

Sjølve finalespillet åpna på Jordal, og Vålerenga viste tidlig hvem som hadde den viktige rutinen fra slike kamper. 2–0 og tilsynelatende kontroll etter 1. periode ble riktignok til 2–1 og nerver i høyspenn, men flere mål ble det ikke. VIF tetta igjen hjemover, ikke minst takket være en god Marko Rantanen i mål. I finalekamp to fikk vi se at det bodde litt i dette Asker-laget, da de kapra en 2–0-ledelse før seks minutter var gått av kampen. Den psykologisk viktige første VIF-scoringa knappe minuttet før 1. periode var slutt, sto Johan Brummer for. Vålerengas nyervervelse Tommy Kiviaho sørga deretter både for 2–2 og 2–3, før Rune Fjeldstad snappa opp en feilpasning og ble matchvinner i en fullsatt Asker-hall. Etter matchen ble kaptein Atle Olsen spurt om hvordan dette kom til å gå, hvorpå han lovte at siste kamp for sesongen ville bli spilt på Jordal tre dager seinere.

Kaptein Olsen holdt hva han lovte. Søndag 1.april henta Vålerenga hjem sin 21. bøtte ved å slå F/A 4–1 på Jordal. Klanen fikk aldri nok – og forlangte gutta ut på isen et utall ganger etter at fløyta var gått. ”Vi reiser aldri hjem…” dundra helt ned til Galgeberg den kvelden… Til slutt hadde ingen av spillerne mer utstyr eller tøy og kaste fra seg til Vålerenga-hockeyens suverene sjette spiller – Klanen. Backkjempen Niklas Gällstedt leda gutta gjennom et uforglemmelig ”gull-tog” nede på isparketten, før det bar ned til Bohemen og feiring ut i de små timer. Spillere, trenere, tilhengere og sponsorer – alle fikk en slurk av pokalen – og visst smakte det godt!

Finalene i 2001 betydde samtidig farvel til mange helter, noen med tjukt VIF-blod i årene, andre på innleid basis. Rune Fjeldstad trappet ned etter 12 sesonger på A-laget, og satte et verdig punktum med sin femte kongepokal for klubben i sitt hjerte. Skøytevirtuosen Johan Brummer punkterte den siste finalematchen med sin 4–1-scoring og vinket også farvel til den aktive karrieren. Også det et verdig punktum for en ressurs Vålerenga skal være glad for å ha hatt. Finalekampene ble også de siste i VIF-trøya for backgiganten Niklas Gällstedt som samtidig ble poengkonge i Vålerenga denne sesongen med 57 poeng. Med det slettet han to legendariske bestenoteringer fra klubbens rekordbøker. Både Bjørn ”Donald” Kolsruds backrekord fra 81–82-sesongen (56 poeng) og Roy Johansens assistrekord fra 87–88 (Niklas hadde 44, mot Roys 43), falt for svenskens suverene poenghøst denne sesongen.

Fra svensk tendens til norsk stall

I 2001–2002 iverksatte Vålerenga nok en snuoperasjon, denne gang for å fornorske spillerstallen. Etter fire jubelsesonger med svenske nøkkelspillere ble Vegar Barlie og Lars-Erik Lund hentet tilbake fra Frisk-Asker, mens to gamle VIF-gutter, Morten Fjeld og Lasse Fredriksen vendte tilbake fra henholdsvis Hammarby og Furuset. Samtidig begynte arbeidet med egen avl igjen å bære frukter, ved at navn som André Høibyhagen og Christian Thygesen spilte seg til faste plasser på laget. At Vålerenga virkelig er kraftsenteret i norsk ishockey kom også til uttrykk ved at klubben gjorde praktisk talt rent bord når det gjaldt seriemesterskap. Så mye edelt metall vant Vålerenga Hockey at en trillebår måtte taes i bruk for å frakte alle gullmedaljene inn på Amfi’n etter serieavslutninga. Vålerengas A-lag, eldre juniorlag og yngre juniorlag vant alle sine respektive serier, samt klubbens damelag som i kjent stil tok hjem nok en kongepokal. Akkurat det ble en skikkelig høytidsstund på Jordal Amfi, der alle tilstedeværende fikk synlig bevis på at det gror – og det godt – i Vålerenga.

Vålerenga vant seriemesterskapet 2001–02 seks poeng foran Frisk-Asker, men tapte så med 3–1 i kamper for Storhamar i semifinalene. Trøsten fikk bli at Vålerengas eldre juniorlag tok hjem en ytterst fortjent NM-tittel til klubbhuset – nok et bevis på at det spirer og gror som aldri før i yngre rekker.

2003 – Jubileumsåret

Jubileumsåret 2003 vil for alltid bli stående med gullskrift i Vålerengas ishockeyhistorie. Ikke bare fordi det er stas å feire 90 år, men enda mer fordi hockeygutta benyttet anledningen til å demonstrere sin overlegenhet med en parademarsj vi sjelden eller aldri har opplevd maken til. Mange ante at denne sesongen ville bli noe helt spesielt allerede høsten 2002. Spillerstallen ble kraftig styrket med norske landslagsspillere hentet hjem fra svenske klubber, egne juniorer fra de ferske dobbeltmesterne som fikk sjansen på A-laget og en potensiell poengkonge i den svenske skarpskytteren Joakim Backlund. Og som om ikke det var nok gjorde gamle helter som Marius Rath og Øystein Olsen comeback etter et par hvileår. Alt for å hevne det forsmedelige semifinaletapet for Storhamar noen måneder tidligere.

At klubbens 24. seriemesterskap ville bli en realitet skjønte de fleste allerede ved juletider. Vålerenga-gutta opparbeidet seg tidlig en ledelse på godt og vel ti poeng, og ved grunnseriens slutt i mars var laget vårt utrolige 22 poeng foran toeren Storhamar. Aldri før har et seriemesterskap vært vunnet med bredere margin, og knapt nok har man sett et lag dominere så til de grader fra første dropp til hese-fredrik lød for siste gang. Trass i den voldsomme seriedominansen var det likevel stor spenning knyttet til sluttspillet om kongepokalen. Som kjent er det langt ifra noen automatikk i at en suveren seriemester kaprer NM-tittelen. Semifinalene mot TIK ble riktignok vunnet med 3–0 i kamper, men samtlige oppgjør var jevne, inkludert thrilleren i Trondheim som først ble avgjort i den syvende perioden da Joakim Backlund satte inn årets mest etterlengtede mål etter drøye 127 minutters spill. Dermed var det duket for den første finaleduellen mot Storhamar på tre år ettersom Frisk-Asker denne gang kom til kort mot våryre hamarsinger. Mange spådde derfor en rekordjevn finaleserie på linje med klassikeren fra 1999, og denne gang kanskje enda lengre og mer spennende ettersom finalen for første gang var satt opp i best av syv kamper.

Joda, finaleserien i 2003 ble en klassiker den – men ikke fordi den ble lang og jevn. Den ble en klassiker fordi Vålerenga markerte klubbens 90-års jubileum med en maktdemonstrasjon av de virkelig sjeldne. Fire strake seire var oppskriften fra trener Petter Thoresen, inkludert en feiende flott kamp tre på Jordal hvor bønda ble sendt hjem til Hedmark med 0–7 i kofferten. Med veteraner som Vegar Barlie, Øystein Olsen og Marius Rath i lekehumør, og med en Bjørge Josefsen som rett og slett stengte buret kunne gutta praktisk talt defilere hjem den 22. bøtta i vår suksessrike hockeyhistorie. Den eneste gamle vanen som ble vendt, var tradisjonen med å vinne pokalen på Jordal. For første gang i historien vant Vålerenga en kongepokal utenfor Oslo, ettersom den fjerde og siste kampen ble spilt i Hamar OL-amfi. Men seiersfesten – den ble holdt på Bohemen!