Historien
 Arkivet - Offisiell statistikk & historikk |
| Diverse historier |
EN HISTORIE OM VINNERKULTUR
Av Stein Botilsrud & Dolph Andersen
|
Historien om Vålerengas dominans i norsk ishockey er så unik at den burde vært skrevet i 26 tykke bind. Ett for hver kongepokal. Personlighetene er så mange og så sjarmerende at de hadde fortjent et kapittel hver, alle fra “Jern-Gustav” og “Sleiper’n”, via “Jimmer’n” og “Donald” til “Shampo”, Marius Rath og Øystein Olsen. I godt og vel 75 år har Vål’engas hockeygutter stått for en vinnerkultur som savner sidestykke i norsk idrettshistorie. En vinnerkultur som har sine røtter på tjukkeste Jordal, i grenseland mellom Vålerenga og Kampen.
Sesongen 1948-49 stilte Vålerenga for første gang med et A-lag på hockeybanen. Det skjedde i god Vålerenga-tradisjon. A-laget gjorde reint bord i 3. divisjon og det med en gjennomsnittsalder på under 19 år. Det så ikke særlig lovende ut til å begynne med, men når isen kom, og det ble kjent at Vålerenga skulle stille med eget seniorlag, ble det straks lysere. De vant kort og godt samtlige kamper, og rykket dermed direkte opp i 2. divisjon. Som en kuriositet kan det nevnes at laget spilte i fotballguttas bortedrakter; gule trøyer med VIF i rødt på brystet – og røde flanellsbukser. Blant spillerne på laget denne første sesongen var Trygve “Tyten” Iversen, Leif Olsen, Åge Nordli, Willy Nordli og Jan Johansen.
Den første seriekampen dette året ble spilt 5. januar mot Frisk i Asker. Værgudene var ikke med VIF da de sto foran sesongens første store dyst. Termometeret på Asker stasjon viste ikke mindre enn 24 minusgrader! Men det så ut til at kulda passa gutta utmerket. De vant 6–3 og to viktige poeng ble sikra. Etter fire runder i serien hadde VIF gode sjanser for å gå opp i 1.divisjon hvis de gjennomførte som de hadde startet. I den siste kampen mot Gjøa på Jordal måtte VIF vinne for å få mulighet til å rykke opp, men det ble tap med 5-1. Dermed skulle VIF også spille neste sesong i 2. divisjon, noe gutta var godt fornøyd med. De var godt klar over at de ikke kunne forsvare en plass blant de store klubbene foreløpig. Forberedelsene til ishockeysesongene på denne tida starta med forhåndstrening på Vålerenga skole i oktober. Tilslutninga var ikke alltid så god som man venta, men det hadde sin naturlige forklaring i at flesteparten av spillerne også var aktive fotballspillere, og dermed trengte en liten pause. Det var først da skøytetreninga tok til at interessen viste seg å bli stor. Også skøytetreningene foregikk på Jordals gamle bane, så lenge den var ledig, normalt varte det fram til seriekampene starta. Deretter leide ishockeylaget Grønvoldbanen av B.F.G. til trening hver søndag utover vinteren.
Vinteren 1952 var hockey på moten i hovedstaden. Oslo arrangerte vinter-OL. På nyreiste Jordal Amfi kunne publikum se noen av verdens beste ishockeyspillere i aksjon. Omtrent samtidig rykka Vålerengas ishockeygutter opp i 1.divisjon for første gang. De mest profilerte spillerne den gang var Bjørn “Kabben” Gulbrandsen, som kom fra Forward, og spilte på Norges OL-lag på hjemmebane i 1952, samt juniorlandslagsspillerne Øistein Sollie og Tor “Toto” Semland. Ganske snart fikk publikum også øya opp for en helt spesiell brødreflokk fra Jordalsgate; brødrene Gundersen med Ivar “Pajor” Gundersen som eldstemann, tett fulgt av Tor, Sverre og yngstebror Terje. Den aller største personligheten var likevel han som styrte skuta. Trygve "Tyten" Iversen ble født i Egersund i 1928, flytta tidlig med familien til Hølandsgata i 1938. Der har Tyten bodd siden den gang. I VIF kom han med tidsnok til å spille for A-laget som ble 3. divisjonsmestere i 1948-49. Men det er som lagleder, oppmann og dommer Tyten er mest kjent. Tyten var pytt og panne i ishockeyen på 50-tallet og hadde i flere sesonger ansvaret for alle aldersbestemte lag pluss laglederjobben på A-laget, en posisjon han beholdt fram til godt og vel jubileumsåret 1963. Tidlig på 1950-tallet var Vålerengas A-lag fortsatt bare en mager utfordrer til daværende storklubber som Gamlebyen, Tigrene og Furuset, men i aldersbestemte klasser begynte det å skje noe som ble lagt merke til ikke bare i gatene rundt Jordal Amfi. “Tyten” hadde for alvor begynt å få sving på junioravdelingen, og hadde flere sterke årsklasser under sin harde, men kyndige ledelse. En kikk på gjengen som ble småguttmestere i 1953–54 forteller litt om hvilke talenter som herja med kølle og puck vinterstid. Her kapra de sine første medaljer, den siden legendariske trioen Terje “Henger’n” Hellerud fra Jordalsgate, Einar Bruno Larsen fra Brinken og Leif Eriksen fra Vålerenggata. Det skulle definitivt ikke bli de siste.
Vinteren 1956 ble et av Vålerengas ishockeylag Norgesmestere for første gang. Det sørga juniorlaget for. I finalen mot Gamlebyen var det møtt fram mange tilskuere enda det bare var juniorkamp, og det var en anselig kontingent fra Vålerenga som laget riktig bra stemning på tribunen når våre gutter angrep. Det var stor stas i VIF-leiren når gutta kunne gå av banen med seier 2–0 og vinnere av Canada-cupen for 1956. Samtidig fornya A-gutta kontrakten i øverste divisjon, og junioravdelingen tok det som kunne tas: Oslomestere både i junior-, gutte- og småguttklassen. En prestasjon som ikke kunne slås, bare tangeres. Ishockeysporten vokste enormt i popularitet i hovedstaden utover 1950-tallet. Som skoleidrett var ishockeyen utbredt over hele byen, fra vest til øst, og samtidig vokste klubbene opp som paddehatter og mønstra både første-, andre- og tredjelag. Løkkene var stappfulle av unger med kølle og puck, og visst var det plass til alle. Men det var ikke plass til alle på Vålerengas førstelag. Der var “Tyten” hard i sin dom. Var du ikke god nok, fikk du finne deg en annen klubb. Han hadde klokkertro på å bruke de beste mest mulig. Derfor spilte backkjempen Tor “Jern-Gustav” Gundersen iblant nesten hele kampen uten å sitte. Fire backer var maks av hva “Tyten” ville ha, iblant brukte han bare tre. Tor Gunders var virkelig noe for seg sjøl. Han var ikke bare vanvittig god, han var også sterkere og hardere enn alle andre, og tålte uendelig mye mer. Slike gutter ville “Tyten” ha. Med Tor Gunders som spillende trener og “Tyten” som oppmann tok et framtidig storlag form. Systemet på treningene var enkelt, enten det var småguttlaget eller A-laget. Det var drilleparti fra ende til annen. Gutta skulle ha det moro. Så moro at da det suverene juniorlaget reiste til Sandefjord for å møte de håpefulle fra hvalfangerbyen, tok “Henger’n” like godt sats og satte seg på vantet med full kontroll på pucken og holdt sitt eget lille drilleparti i sittende stilling. Det var leken og idrettsgleden mer enn noe annet som kjennetegnet denne første generasjonen av medaljevinnere. Riktignok var ikke alle i VIF like glade for at klubbens fremste talenter holdt det gående i både tre og fire idretter samtidig, men på 50-tallet var dette så vanlig at multitalenter som Bruno og Terje fikk fri av “Tyten” hvis de ønska å spille håndball eller bandy i stedet for hockey. I 1957–58 ble både Bruno, Henger´n og Tor Gunders tatt ut på det norske VM-laget. For Bruno ble det starten på en unik trippel i norsk idrettshistorie som teller landskamper både i fotball, ishockey og håndball. Terje Hellerud var ikke snauere enn at han på dette tidspunkt allerede var Norgesmester for junior både i ishockey, håndball og bandy, samt sju ganger Oslomester i ishockey, tre ganger Oslomester i håndball, fire ganger Oslomester i bandy og to ganger Oslomester i fotball. Joda, det var i sannhet en helt unik generasjon idrettstalenter som vokste opp i gatene rundt Jordal Amfi på 50-tallet.
Det var Vålerengas naboklubb Gamlebyen (GIF) som dominerte norsk seniorhockey på 50-tallet. Seks NM-titler var fasit for Gamlebyen før Vål'enga endelig satte en stopper for GIF-epoken i 1960. GIF, med kaptein Roar Bakke i spissen, vant seriemesterskapet, og var favoritter da finalepuljen med Gamlebyen, Vålerenga, Tigrene og Skeid skulle avgjøre Norgesmesterskapet. Her slo den nye VIF-generasjonen fort an tonen. Med sifrene 6–1 og 6–3 satte VIF naboklubben grundig på plass da kampen om kongepokalen ble avgjort foran øynene på mer enn 4000 tilskuere. Krumtappen i det nye mesterlaget var kaptein og spillende trener Tor "Jern-Gustav" Gundersen som også ble Vål'engas første vinner av Gullpucken samme år. At det første gullet ble sikra nettopp denne sesongen var neppe tilfeldig. Året før hadde A-laget reist på en lengre turné gjennom Europa, og spilt en lang serie med oppvisningskamper både i Øst-Tyskland, Italia, Østerrike og Holland. “Tyten” var lagleder, og er den dag i dag overbevist om at den tøffe motstanden gutta fikk brynt seg på i Europa, var ilddåpen som gjorde utslaget.
Mange trodde VIF skulle være i stand til å forsvare tittelen i 1961, men det ble med en "skuffende" bronsemedalje bak Tigrene og Skeid. Konsekvensene var rop om fornyelse og forsterkninger. I det minste burde Tor Gunders få hjelp i trenerrollen. Enden på visa ble at en god gammal Vålerenga-gutt ble henta tilbake til klubben som ny hovedtrener. Hans navn var Johnny Larntvedt, og han leda A-laget fra og med sesongen 1961–62. Det skulle vise seg å være et lurt trekk. Sesongen ble nemlig et nytt jubelår for ishockeyen i Vålerenga. Men sjølve serien ble litt annerledes enn mange forventa. I januar anså nemlig de fleste at Vålerenga hadde kongepokalen i lomma med seks strake seire på samvittigheta. Men så kom et uventa tap for det gamle mesterlaget Gamlebyen, hvilket betydde at før siste serierunde kunne både Tigrene og VIF kapre gullet. Når Tigrene så tapte 1–2 for Gamlebyen, var det opp til Vålerenga å slå Skeid. Gutta fra Torshov kjempa heltemodig og leda 1–0 et godt stykke ut i kampen, før VIF la inn en sedvanlig sluttspurt. VIF vant til slutt 4–1, og dermed var klubbens andre NM-gull brakt i havn. Årets VIF-navn var utvilsomt Terje Hellerud. "Henger’n" hadde før sesongen sagt at han skulle legge opp, men kom likevel med da de store oppgjørene gikk av stabelen rundt juletider. Hans eminente pasningsspill avgjorde mange kamper for Vålerenga denne sesongen. Ikke alt gikk på skinner i Vålerenga sjøl om medaljene var av edleste valør. Før sesongen 1962–63 kokte det i Vålerengens Idrettsforening. Ekspertisen var nemlig høyst uenige om det virkelig gikk an å kombinere ishockey og fotball på høyt nivå. Leger, fysioterapeuter og andre forståsegpåere advarte de unge krigerne som behersket både to, tre og fire idretter. Men gutta ville det annerledes. Bruno skapte bruduljer da han ville spille håndball for Grønland, og nå var det Hengern’s tur til å provosere. –”Jeg spiller bandy for Tåsen denne vinteren,” proklamerte den glade bohem og satte kursen for beste vestkant. Alt dette mens klubben sto foran sitt store femtiårsjubileum i 1963. Og et jubelår på Jordal Amfi skulle det bli. Riktignok gjorde sprengkulda vinteren 1963 sitt ytterste for å gjøre ishockeykampene til en pine for publikum, men VIF-gutta gjorde jobben og spilte hjem klubbens tredje kongepokal på fire år. Årets komet var utvilsomt Arne "Mikkel" Mikkelsen. Ikke bare ble han Norgesmester for senior i sitt første forsøk. Han spilte seg også inn på A-landslaget til VM i Stockholm og fikk med seg enda et NM for junior. Om 62/63-sesongen hadde vært spennende, var det lite sammenligna med hva som skulle følge ett år seinere. Rivaliseringa mellom Vålerenga og Gamlebyen var tøff på denne tida, og den ble ikke mindre av at VIF-yndlingen Knut "Nubben" Stenberg meldte overgang til erkerivalen. På den annen side fikk Vålerenga en betydelig forsterkning da Terje "Stena" Steen kom over fra Kampørn. Tor Gundersen tok igjen på seg treneransvaret for laget. Denne sesongen skulle kampen om NM-gullet avgjøres ved spill i en egen finalepulje hvor fire lag møtte hverandre tre ganger. Avslutningen ble dramatisk. Da VIF slo Gamlebyen i den aller siste kampen, sto VIF, GIF og Skeid helt likt med 12 poeng hver. At Vålerenga hadde best målforskjell hjalp ikke, ifølge reglementet skulle det spilles omkamper om kongepokalen. I realiteten falt avgjørelsen i den første av de tre omkampene. Der tapte våre gutter knepent 2–3 for GIF, som seinere vant med de samme sifre over Skeid. Dermed tok Gamlebyen hjem det som skulle vise seg å bli klubbens sjuende og siste NM-tittel i ishockey.
1965 vil i VIF-sammenheng bli best husket som året da klubben tok hjem sitt første seriemesterskap i fotball. Men det var også året da ishockeygutta innleda sin utrolige rekke med sju strake Norgesmesterskap fram til 1971, en prestasjon vi ikke har sett maken til verken før eller seinere. Nestoren i laget var fremdeles "Jern-Gustav" som stadig holdt koken på backplass sammen med broder Sverre. En ny generasjon helter var på vei til å etablere seg i laget. “Mikkel” hadde funnet sin perfekte makker i Steinar “Bjølle” Bjølbak, opprinnelig fra Rosenhoff. "Mikkel" og "Bjølle" var de nye publikumsfavorittene på Jordal sammen med enda en Kampegutt, Per “Lille-Petter’n” Skjerwen Olsen som hadde meldt overgang fra Skeid. “Lille-Petter’n” var det tekniske vidunderet som finta motspillerne opp på tribunen, "Bjølle" var treningsproduktet som aldri lot seg takle og som heller ikke takla sjøl, mens "Mikkel" var landets mest elegante på skøytene der han suste opp og ned langs vingen. At “Lille-Petter’n” forsvant i 1970 var tungt å fordøye en stund, men hans erstatter var allerede henta opp fra egne rekker. Roy “Sleiper’n” Jansen hadde gått gradene i Vålerenga fra barnsbein av og fikk sin første NM-tittel allerede i 1968. Gjennom 18 lange sesonger skulle han bli superbohemen og hockeyartisten som mer enn noen annen symboliserte Vål’engguttas helt spesielle sjargong og lekne innstilling til spillet og sporten. Sjøl i de relativt magre åra midt på 70-tallet, trakk “Sleiper’n” aleine folk til Jordal som ville se gutten holde sitt egne private drilleparti. Det fikk de se helt til midt på 80-tallet da han la opp.
Det hører også med til historia at ishockeyen i Vålerenga var ute i hardt vær reint økonomisk midt på 60-tallet. Serien besto hovedsakelig av seks lag, alle fra Oslo, og Jordal Amfi var i en forfatning som på ingen måte lokka store publikumsmasser til kampene. Klassiske oppgjør mot Tigrene og Gamlebyen som trakk 3000 tilskuere tidlig på 60-tallet, ble nå bare sett av 800–900 mennesker. Bedre ble det heller ikke da serien igjen ble utvida. Kalassifre som 16–2 over Rosenhoff, 15–2 over Isbjørnene og 12–1 over Jar, drepte all spenning. Så ille var det at ishockeyformann Bjørn Aage Rasmussen stilte spørsmålet om ishockey burde nedlegges som idrettsgren i Vålerenga. Slik han så det, lå den eneste form for sportslig utvikling i kamper mot utenlandske lag. Den norske serien var for liten, for dårlig og for uinteressant for publikum. Redninga for de som søkte spenning og nye utfordringer, kom da VIF fikk spille mot europeiske topplag. Flere ganger var Vålerenga-gutta nær ved å detonere den store bomben i Europacupen. Sesongen 1966–67 trakk VIF det finske storlaget Ilves Tampere, som seinere kom til finalen. Europacupen ble på denne tida spilt best av fire kamper i hver runde – to hjemme og to borte, og nettopp kampene mot Ilves demonstrerte hvor gode Vålerenga var på 60-tallet. Resultat som 12–1 og 15–1 over de danske mestrene Gladsaxe, var imponerende de også, men det finske mesterlaget var tross alt et av Europas aller beste og normalt minst to nummer for store for VIF. I Oslo-kampene i november 1966 vant lagene en kamp hver, og pressen skrev om de beste hockeykampene spilt på norsk jord siden VM-finalen 1958. 12–12 sto det i målprotokollen etter to kamper, og dermed lå det an til dramatikk da Vålerenga kom på besøk til en utsolgt arena i Tammersfors. Den første dagen leda Ilves riktignok 5–0, men da VIF gikk opp til 5–5, ble de finske tilskuerne stumme. Det endte med tap 8–5, men gutta hadde fortsatt sjansen i det fjerde og siste oppgjøret. Vålerenga måtte vinne med fem mål for å gå videre. Da det norske mesterlaget gikk opp til 5–1, ante man den virkelig store sensasjonen. Enden på visa ble at finnene snudde kampen i tredje og siste periode og vant fortjent 5–6. Men prestasjonen ble lagt merke til. Vålerenga hadde rystet det finske mesterlaget – og det på finsk is i Tammersfors. At det ikke var lett å trekke publikum til Jordal Amfi i disse årene, er heller ikke vanskelig å skjønne. I november 1968 var det klart for et nytt E-cup-eventyr, helt til værgudene la sin klamme hånd over hovedstaden. Det svenske mesterlaget Brynäs kom rett fra 10–0 seier over Västra Frölunda for å møte et forventningsfullt Vålerenga-lag på Jordal. Da kampdagen opprant, ble man imidlertid møtt av et voldsomt snøvær og sterke vindkast. På denne tida var Sparta Amfi fortsatt Norges eneste innendørs ishockeyhall, og kampen måtte dermed spilles i snødrevet på Jordal. Både hockeyfesten og publikum uteble da Brynäs slo et hardtkjempende VIF-lag 7–3 på Jordal. Trøsten fikk være at svenskene som regel vant med minst like store sifre i den svenske toppserien.
Profilene var mange i VIF-drakta på det gylne 60-tallet. En av de mest trofaste sliterne var Asbjørn “Eble” Sørensen, en notorisk måljeger i andre og tredje rekka, som skøyt med begge fatninger og var en av de absolutte favorittene hos oppmann og UK-nestor Roger “Pølsemaker’n” Christensen. En minst like hardfør sliter var Knut “Nubben” Stenberg. “Nubben” var også i norgeseliten som sykkelrytter sommerstid, og øste av kjempekreftene i rekordlange bytt på isen vinterstid. Mens “Eble” deler norgesrekorden for flest individuelle NM-titler med Tor Gundersen og Arne Mikkelsen, alle med ti NM hver, har “Nubben” trolig norgesrekorden i form av den lengste karrieren i norske klubber. Han spilte til langt etter fylte 40 før han avslutta karrieren i Furuset. Jan Thoresen kom fra Strømsveien 22 og spilte aldri noe annet sted enn i Vålerenga. Han begynte karrieren som centerforward før han avslutta som back på eldre dager. Rodney Riise var eleganten fra Sørli plass som var med helt fra tidlig 60-tall og frem til 1978, riktignok med noen små avbrekk, men alltid like slepen i stilen. Fra Sørli plass kom også den noen år eldre Jack “Jakken” Trøften, som var Rodneys rake motsetning både i stil og språk. “Jakken” var en energibunt som jobba og jobba og jobba. ”Ga du Jakken beskjed om at ’han må du ikke sleppe’, så slapp’n aldri,” forteller Tyten. Av samme støpning var også Odd “Plata” Hennig. Kallenavnet fikk han fordi han jobba med grammofonplater hos Imerslund. På hockeybanen var han av den sorten som alltid kom ut av rundvant med pucken i behold, mens motstanderne gjerne lå svimmel tilbake. Et aktivum på de første kongepokallagene var også Bjørn “Liller’n” Johansen, senere Aasvang, som var Tytens naturlige valg som erstatter for Leif Eriksen da Bruno og Henger’n trengte en ny tredjemann i rekka. På backsiden var naturlig nok Tor Gundersen det største forbildet i en årrekke, men også hans mangeårige makker Svein Normann Hansen satte tydelige spor etter seg. “Normann” fra Dalehaugen tok totalt ni kongepokaler, samme antall som backkollegene Tommy Christensen og Terje “Stena” Steen, som spilte godt og vel et dusin sesonger i spann. “Stena” kom fra Brinken, oppvokst i samme gata som Bruno, men sto i Kampørn før han dro til Vålerenga der han seinere ble lagkaptein. Tommy var yngre bror av “Pølsemaker’n”, begge fra Vålerenggata 1, og spilte først i rekka før han ble flytta ned på backen. Avslutta karrieren som back gjorde også Odd “Syver” Syversen fra Galgeberg 3, men i sine første sesonger midt på 60-tallet var “Syver” reine scoringsmaskinen framme i rekka med sine herlige skøyteferdigheter og nese for nettsus. Mange vil også huske “Syver” fra fotballbanen der han gjorde seg bemerket i A-lagssammenheng både for Skeid og Vålerenga. En teknisk begavelse av de sjeldne var også Harald “Hakki” Haugen fra Danmarks gate, trolig en av de smarteste spillerne Vålerenga noen gang har hatt. Det han manglet i kraft og muskler, tok “Hakki” igjen med kløkt og finurligheter. På keepersida hadde Vålerenga sjelden profiler som markerte seg blant landets aller ypperste målvakter, men de var likevel gode som gull når det handlet om gull og kongepokaler. Einar Rath kom fra Sørli plass og var med på de første mesterlagene før han la opp i 1966 og ble materialforvalter. Hans arvtakere ble Bjørn Brander, Thure Nilsen og til slutt Janne Solberg som alle ble rekruttert fra andre klubber underveis.
Hele hockey-Norge jubla da Hasle/Løren vant NM-gull etter finaleseier over Vålerenga i 1972. Pressen snakka om at en epoke var slutt, at VIFs hegemoni var brutt og at en ny æra sto for døra. Joda, det var mye riktig i det. Det var bygd tak over Jordal Amfi, Askerhallen hadde åpna med Tigrene omdøpt til Frisk – og H/L vant NM ved å kjøpe inn sju etablerte landslagsspillere før sesongstart. Men på ett punkt tok forståsegpåerne feil. VIF-epoken var ikke over. Ikke riktig ennå. Før sesongen 1972–73 var det et revansjesugent VIF-lag som entra arenaen fast bestemt på å bevise at de ikke var ferdige. Dette ble virkelig en jubelsesong på alle måter. Flere ganger var Amfi’n fylt til randen, særlig da de to rivalene Hasle/Løren og Vålerenga braka sammen. Da Vålerenga så trakk det lengste strået i kampen om kongepokalen, ble det på alle måter et verdig punktum for mange av veteranene fra 60-tallslaget. Ikke minst for Einar Bruno Larsen som fungerte som spillende trener denne sesongen og enda en gang ga bevis på sin helt spesielle allsidighet som idrettspersonliget. Etter den 11. "bøtta" i 1973 fulgte noen magre år med generasjonsskifte i VIF og NM-titler på deling mellom Hasle/Løren, Frisk og M/S. I begynnelsen av 1980-tallet var en ny generasjon VIF-talenter blitt voksne. Jim Marthinsen, Roy Johansen, "Totto" Eikeland, Arne Billkvam og Jon Magne Karlstad var de nye stjernene på laget som innleda enda en gullalder for Vål'enga – en gullalder som falt sammen med norsk ishockeys definitive gjennombrudd som en av landets største publikumsidretter.
Inngangen til 1980-årene var et veiskille for ishockey som publikumssport i Norge. Den vinteren ble sluttspillet om kongepokalen for første gang organisert etter mønster fra sjølveste NHL. Play-off med best av tre eller fem kamper ga en helt ny og elektrisk atmosfære på arenaene og et drama på isen som trollbandt tusenvis av nye tilskuere. Det la heller ingen demper på isen at Vålerenga gikk inn i det nye tiåret med sine første gullmedaljer på sju sesonger. Seriemesterskapet 1979–80 ble mer enn noe annet en stor triumf for lagkaptein Steinar Bjølbak som en av få "overlevende" veteraner fra det klassiske 60-tallslaget. Den samme "Bjølle" skulle også sette sitt preg på de første play-off-kampene på Jordal Amfi. Den 18. mars 1980 gikk nemlig de første play-off-matchene på norsk is. Vålerenga møtte M/S på Jordal Amfi, mens Furuset tok imot Frisk i Furusethallen. Om lag 3000 mennesker var på Amfi’n denne søndagskvelden da mye spenning var knytta til Jim Marthinsen med en fingerskade han hadde pådratt seg på fredagens trening. Roy Johansen var "den skyldige", men gjorde opp for seg med sitt eget hattrick i den første semifinalekampen. Riktignok spredte nervene seg blant publikum da M/S leda 3–1 etter første periode, men etter hvilen ble vi vitne til et alle tiders VIF-fyrverkeri. Anført av en superopplagt Roy Johansen slo gutta til med sju scoringer på snaue 20 minutter. Som om ikke det var nok ble M/S sluppet inn i kampen igjen etter den siste hvilen, men ikke nærmere enn at Vålerenga kunne gå av isen med seier 8–7. To seire var påkrevd for å avansere til NM-finalen, og i den andre kampen mot M/S var det kaptein Bjølbak som leda an. To scoringer og to pass besørga 33-åringen med 8 bøtter på samvittigheta i en komfortabel 7–3 seier over de grønne. Rune Skaug og Bernie Lynch putta også to hver i en kamp hvor skøytekongen Eric Heiden fulgte interessert med fra tirbuneplass. Den femdoble OL-vinneren fra Lake Placid samme vinter akslet jo M/S-trøya i noen få kamper, men uten nevneverdig suksess.
Furuset ble Vålerengas motstander i de første NM-finalene etter play-off-modellen. Mer enn 6000 mennesker omkransa isparketten på Amfi’n denne søndagen seint i mars, og det etter at flere tusen måtte gå skuffa hjem uten billett. Hockey var den nye publikumsslageren, og hatoppgjøret VIF–Furuset var nummer 1 på hitlistene. Furuset – med en gjennomsnittsalder på 21 år – var storfavoritter og allerede utropt til 80-åras superlag i norsk hockey, mens VIF ble kalt for gamlehjemmet den gangen med veteraner som Bjølbak (33), Arne Mikkelsen (35) og Per Sundby (40) i rekkene. Derfor var det nesten en fjær i hatten for VIF at Furuset med en uhyre opplagt Bjørn "Botta" Skaare i spissen "bare" vant såpass knepent som 3–2 og 4–2. Vål'enga hadde med seriemesterskap og finaleplass bevist at generasjonsskiftet hadde gått smertefritt, og at det kun var et tidsspørsmål før den 12. kongepokalen kunne innkasseres. Hockeysesongen 1980/81 så lenge ut til å bli en lang nedtur for alle med hjerte i Vål’enga. Først helt på tampen av den 36 kamper lange grunnserien ble det klart at gutta tok den fjerde og siste sluttspillplassen med to poengs margin til Sparta. At Vålerenga attpåtil var 21 poeng bak de suverene seriemestrene fra Furuset ga heller ingen grunn til optimisme. Pressens spådom før NM-sluttspillet 1981 var klar: det blir jamnt mellom Frisk og Stjernen i den ene semifinalen, mens Furuset kommer til å knuse Vål’enga fullstendig i den andre. Det hadde de nemlig gjort til gangs i seriekampene. Fire innbyrdes oppgjør var avvikla, med fire Furuset-seire som resultat: 6–1, 6–1, 8–0 og 10–1! Så suverene var Furuset at "bare" 3291 mennesker tok turen til Amfi’n da de to erkerivalene møttes i første semifinalekamp. De skulle bli vitne til en av de mest minneverdige VIF-kampene siden tidlig 70-tall, med en helt spesiell ishockeybegavelse i hovedrollen.
Torsdag 25. februar 1981 var nemlig dagen da den opprinnelige Forward-gutten Bjørn "Donald" Kolsrud for alvor demonstrerte hvorfor han kom til å bli en av 80-tallets aller største profiler i norsk ishockey. Vålerenga gikk altså til verket med skrekkelige 3–30 i målforskjell fra fire innbyrdes møter med Furuset, men hadde tydeligvis lagt respekten igjen i garderoben. Gutta gikk friskt opp i ledelsen med et slagskudd fra "Donald" i spill fem mot fire, før backkollega Øystein Karlstad la på til 2–0 i knestående (!) tre minutter seinere. Da Bjørn Olaf Bratz jr. reduserte for Furuset, trodde de fleste at moroa var over, men den gang ei. "Donald" slo til igjen drøye tre minutter før pause, og dermed ble det 3–1 til Vål’enga. Da unge Kolsrud så laga sitt tredje mål fem minutter ut i 2. periode, skjønte de fleste at det faktisk kunne bli miraklenes kveld. Aldri før denne sesongen hadde noen sett gutta så tente, så innstilte på å kjempe en antatt bedre motstander ut av stilen. Før matchen var omme, hadde scoringer av Arne Billkvam og Roy "Sleiper’n" Jansen fastsatt sluttresultatet til 6–1 i VIFs favør. Dermed hadde laget, under ledelse av trener Erik Ask, gjort alle spådommer til skamme i løpet av 60 uforglemmelige spilleminutter på Jordal. Ett spørsmål sto igjen: For å komme til finalen måtte Furuset slås to ganger, og det ville bli verre – eller hva? Revansjeoppgjøret fant sted to dager etter Vålerengas sjokkseier i første kamp. Om den første matchen ble en oppvisning i VIF-guttas fighterevner, ble den andre kampen en thriller vi knapt har sett maken til verken før eller siden. Furuset tok programmessig ledelsen 4–1 etter halvspilt kamp, og da regna de fleste med at "Botta" & Co. hadde snudd trenden. Men så våknet VIF igjen, anført av Rune Skaug, Bjørn Kolsrud og en Jon Magne Karlstad med plastnese og 43 sting! Vål’enga overtok initiativet på akkurat samme måte som i den første matchen, og reduserte til 5–6 da drøye fire minutter gjensto av ordinær tid. Dramatikken var til å ta og føle på da Furuset så fikk to mann utvist, og VIF utligna til 6–6. For liksom å sette krona på verket 55 sekunder før slutt dukka Rune Skaug opp som troll i eske med sin tredje scoring for kvelden. Gutta hadde klart det igjen! 3–30 i serien hadde blitt til 6–1 og 7–6 i sluttspillet. Et drama var over – et drama i to akter som aldri vil bli glemt, sjøl om det "bare" var semifinale. De som kan sin VIF-historie, vil huske at 80/81-sesongen endte med tap for Stjernen i finalen. Det var tungt å svelge for mange, ettersom det var andre året på rad VIF mislyktes med å sikre dusinet fullt med kongepokaler. Riktignok åpnet finalekampene med VIF-seier 3–1 i Stjernehallen med Jim Marthinsen som den store matchhelten, men i de to siste kampene snudde Fredrikstad-laget på flisa og brakte kongepokalen ut av Oslo-gryta for aller første gang. Stjernen skrev dermed ishockeyhistorie da de beseiret VIF 5–4 og 3–1 – begge kampene sett av bortimot 7000 tilskuere på Jordal Amfi.
Alle gode ting er tre, sier det gamle ordtaket, og Vål'enga stolte på det når klubben spilte seg fram til sin tredje NM-finale av tre mulige i 1982. Ti år hadde gått siden den 11. kongepokalen. Skulle VIF-gutta endelig lykkes med å gjøre dusinet fullt? Alt lå i hvert fall godt til rette for den etterlengtede triumfen. VIF vant et helt suverent seriemesterskap i 1981/82, 11 poeng foran Furuset. Anført av den nye superrekka med Ilkka Kaarna, Geir Myhre og Roy "Sleiper'n" Jansen ble all motstand feid over ende, og den største helten på det nydøpte "Apeberget", var utvilsomt den 27 år gamle finnen som ga norsk topphockey en helt ny dimensjon. 60 seriemål scoret Ilkka Kaarna i sin første sesong på norsk is! Samtidig satte Bjørn "Donald" Kolsrud en suveren backrekord med sine 33 mål og 56 poeng. Ikke rart Vål'enga var storfavoritter foran sluttspillet i 1982. Vål'enga trengte 2 x sudden death for å sette Viking utenfor i semifinalene, men Bjørn "Donald" Kolsrud holdt hodet kaldt og regisserte både 8–7 på Jordal og 3–2 i Stavanger. Første finalekamp mot M/S ble rein lekestue for VIF med seier 9–1, men i kamp to var spenninga igjen til å ta og føle på. M/S ledet både 3–0 og 4–2 før superrekka med Geir Myhre, Ilkka Kaarna og "Sleiper'n" snudde det hele til Vål'engas fordel og seier 7–5. For "Sleiper'n" ble 82-bøtta hans 7. og siste, mens "Jimmer'n", "Totto", Roy, "Donald", Arne Bill og Jon Magne tok sin første. En ny gullalder var innleda. Vål'enga måtte nøye seg med bronse i 83 og sølv i 84, det siste etter superdramatiske finalekamper mot Sparta, hvor tre ex-VIFere var med å bringe kongepokalen til Sarpsborg for første gang. Geir Myhre, Roy Johansen og Steinar Bjølbakk spilte alle for Sparta og gjorde som Stjernen tre år tidligere: lot VIF vinne den første matchen i Østfold, for så å ta to strake seire på Jordal. Mange snakka om at Oslos hockeyhegemoni nå var brutt for alvor, men Vål'enga ville det annerledes.
Vinteren 1985 jaga VIF revansje på Sparta, og med forsterkninger som Petter Thoresen (fra M/S) og Sigurd Thinn (fra Furuset) ble det nok en gang en utrolig sesongavslutning for Vål'enga. VIF tok seriegullet allerede før jul, bare for å ta det med ro i det såkalte mellomspillet på nyåret. Men i sluttspillet våknet gutta i kjent stil. Sparta ble satt grundig på plass i semifinalen, slik at VIF sikra sin femte finaleplass på seks år og dermed et nytt finalemøte med arvefienden Furuset. Med 8–2 og 4–3-seier i de to første finalekampene sikra VIF seg overtaket, men den tredje finalekampen kunne lett tatt motet fra dem. Det som skulle bli den store seiersfesten, ble isteden en rekordlang nedtur. Først 24 minutter og 23 sekunder ut i sudden death ordnet Bjørn "Botta" Skaare en fjerde finalekamp med sin 3–2-scoring bak "Jimmer'n". –”Nå stoppa vi kjeften på VIF-mobben,” hoverte Furuset-trener Rune Molberg etter matchen, og sikta trolig til Apeberget som hadde satt Amfi'n fullstendig i kok under play-off. Den fjerde finalekampen i sluttspillet 1985 ble derfor oppgjørets time både for Rune Molberg og for alle VIF-hjerter som med rette følte seg provosert av Furuset-treneren. På ny var innpå 6000 mennesker pakka inn på Amfi'n, og de fikk se matchen ta en høydramatisk vending da VIF-trener Lennart Åhlberg kastet innpå en ankelskada Frank Vestreng i 2. periode. Frank hadde ikke spilt hockey på flere uker, men fikk sjansen da NM-finalene mot hans egen moderklubb sto og vippa. Vestreng takka for tilliten ved å sette 2–1 bak "Kula" Vibekk kort før han slo opp skaden på ny, men noen få minutter på isen var nok til å gjøre Frank til finalehelt i 1985. 5–1 ble Vål'engas seierssifre etter noen uforglemmelige minutter med helt utrolig pes fra Apeberget. Denne kvelden i februar 1985 kunne gutta aldri ha tapt…
Før 80-tallet var omme hadde Vål'enga lagt på til 15 kongepokaler, men ikke uten feilskjær. Sesongen 1985–86 skjedde det ingen trodde var mulig. Vålerenga ble nummer fem i serien og kom ikke til sluttspillet. Laget måtte derfor forsterkes, og slik ble det. Super-Roy Johansen vendte tilbake til moderklubben etter ett år i Djerv og tre år i Sparta, Christian Arnesen gjorde comeback etter et hvileår, og to blad Rune Hansen meldte seg til tjeneste fra henholdsvis Furuset og Forward. Stjernen ble riktignok seriemestere to poeng foran Vålerenga, men VIF var likevel favoritter foran sluttspillet ettersom våre gutter hadde banket de røde fire ganger i løpet av sesongen. Første finalekamp gikk mellom Stjernen og Vålerenga i Fredrikstad, og hjemmepublikum håpet på en reprise på scenariet fra fem år tidligere da Stjernen tok den første av sine to NM-titler. Kampen sto og vippet da Jimmer’n ble bombardert av Stjernen-skudd på stillingen 3–2 til VIF. Sigurd Thinn, Totto Eikeland og Arne Billkvam hadde scora for VIF, men Lennart Åhlberg hadde flere trumfkort på lager. Mens Stjernen pressa som verst for utlikning, sendte Jon Magne Karlstad en pasning til Christian Arnesen som avgjorde matchen definitivt med sin 4–2-scoring. Frank Vestreng hadde også i 87-sluttspillet slitt med skadeproblemer, men nok en gang ble det comeback i finalekampene, denne gang i den andre matchen på Jordal som skulle bli Petter Thoresens store kamp. Fire goaler ble det på Petter i en komfortabel 8–5-seier. Det eneste spørsmålet nå var om gutta skulle hente bøtta i søndagens TV-kamp fra Stjernehallen, eller om de skulle legge festen til Jordal i stedet. Gutta ble tydeligvis enige om at det ville være best å hylle Lennart Åhlberg på hjemmebane, og lot derfor Stjernen vinne i Fredrikstad. Festen ble dermed utsatt fire dager, men hvilket punktum det skulle bli! Den 26. februar 1987 var Amfi’n igjen fullsatt, og den nye superrekka med Petter, Roy og Sigurd førte an med fire av fem scoringer i det som skulle bli en enkel 5¬–2-seier. Ny kaptein for året var Øyvind Løsåmoen som tok imot Vål'engas 14. kongepokal, mens Apeberget tok et øredøvende farvel med suksesstrener Lennart Åhlberg. Seiersfesten begynte på Jordal og fortsatte ut i de små timer på Cats i Storgata i beste 80-tallsstil…
Erik Ask leda klubben til enda et suverent seriemesterskap i 1988, og diskusjonene gikk høylytt om Vålerenga-laget. Men nå var Furuset tilbake som finalemotstander, og det betydde en ny thriller-serie for Oslo-publikum. Finalekampene i 1988 gikk så seint som siste uka i april, og Amfi’n var på langt nær fullsatt de to første kampene. Etter hvert som dramatikken tiltok, steig publikumstilstrømningen, og før den tredje matchen var den rette finalestemningen tilbake. To 17-åringer kom til å sette sitt preg på kampen. Stig ”Myggen” Johansen og Marius Rath sørga for hver sin scoring da Vålerenga vant 4–2. Hele fem finalekamper måtte til før norgesmesteren 1988 kunne kåres, og da den femte kampen skulle spilles på Jordal 28. april, var det praktisk talt full sommer i hovedstaden. Uvant både for spillere og publikum, men Amfi’n var fylt til randen, og på isen tok Vålerengas 17-åringer igjen føringen fra start. Marius ga Vålerenga 1–0 etter drøye fem minutter på pasning fra ”Donald”, og tonen var slått an både på isen og på Berget. Riktignok utlikna Furuset til 1–1 få minutter seinere, men de fleste skjønte tidlig at dette var Vålerengas aften. Og da den fryktede superfemmeren med Donald og Totto på backen, samt Roy, Petter og Geir Hoff fremme i rekka inntok sine power-play-posisjoner mot slutten av første periode, ble publikum vitne til rene russerhockeyen. Pucken gikk fra Petter, til Totto, til Roy og i goalen: 2–1 til Vålerenga og gullsmaken kjentes stadig mer ekte. Et stykke ut i tredje og siste periode fant unggutta ut at det var på tide å sette spikeren i Furuset-kista. Marius Rath fant rekkekamerat ”Myggen” foran Furuset-goalen og sendte VIF i ledelsen med 3–1. Før kvelden var omme, hadde Roy lagt på til 4–1, og Vålerengas 15. kongepokal var et faktum. Husket fra denne sesongen blir også Mitsubishi E-cup som samla fulle tribuner på Amfi’n da Vål’enga møtte legendariske CSKA Moskva med stjerner som Makarov, Bykov, Fetisov og Kasatonov. At stjernene fra øst vant 5–0 la ingen demper på stemningen, for nå raste det virkelig hockeyfeber i hovedstaden.
1990-tallet innledet VIF på samme suverene måte som de gjorde helt tilbake på 60-tallet. Med Geir Myhre som sjef for en ny generasjon hockeyartister med Espen "Shampo" Knutsen som den største yndlingen, ble tribunene i Oslo Spektrum fylt til randen. Jimmer’n var tilbake i buret etter et opphold i TIK, og på isen herja Espen "Shampo" Knutsen og Marius Rath i vaskekte Vål’enga-stil. Resultatet ble tre strake NM-titler og kongepokal nr. 16, 17 og 18. For første gang i historien presterte Vålerenga også å produsere gullpuckvinnere tre år på rad; Jon Magne Karlstad i -92, Jim Marthinsen i -93 og Espen Knutsen i 1994.
1990/91-sesongen ble et veiskille for Vålerenga både med overgangen til Oslo Spektrum som hjemmearena, og et nytt storlag på isen under ledelse av Geir Myhre og Bjørn Nilsen. Åpningskampen i Spektrum gikk direkte på TV, og med Shampo som første målscorer i storstua og 8–0-seier over erkerivalen Furuset, viste gutta hvem som var sjefer i byen i det nye tiåret. Laget Geir Myhre hadde satt sammen, var en spennende blanding av gammelt og ungt. Fra 80-tallslaget hang både Roy Johansen, Arne Billkvam, Jim Marthinsen, Jon Magne Karlstad og Petter Thoresen fortsatt med. Sistnevnte i ei ny superrekke med Shampo og Marius som rekkekamerater. Fra den tsjekkiske storklubben Sparta Praha kom backprofilen Jaromir Latal, mens Myhre hadde tatt med seg ungdomstrioen Asgaut Moe, Erik Tveten og Øystein Olsen fra Manglerud/Star. Sistnevnte skulle vise seg å bli en publikumsfavoritt av de sjeldne for den nystifta Klanen. Olsen fra Manglerud hadde nettopp den oppofrende spillestilen som publikum elska og ga bestandig 100 % enten han kriga om pucken eller på tørre never. Det nykomponerte VIF-mannskapet slo an tonen helt fra start ved å gå ubeseira gjennom de første 12 serierundene. Da status ble gjort opp i februar, hadde laget tapt bare fem kamper, og de fleste mente at sluttspillet nærmest ville bli en formalitet for suverene Vålerenga. Det ble det da også, selv om Geir Myhre brukte all sin pondus på å advare mot undervurdering av motstanderen. Gutta innfridde 100 % ved å gå ubeseira gjennom samtlige fem sluttspillkamper. Både Sparta og Furuset ble satt grundig til veggs, slik at nye og gamle helter kunne feire klubbens 16. kongepokal i Oslo Spektrum. Som seg hør og bør var det Shampo som avgjorde den tredje og siste finalen med tre scoringer i 6–3-seieren over Furuset.
Sesongen 1991/92 fikk vi nytt system både i serie og sluttspill, med todelt serie før og etter jul, samt egne kvartfinalegrupper som første etappe i play-off. Geir Myhres gutter tok hjem et komfortabelt seriemesterskap etter bare to tap på 18 spilte kamper før jul, men snubla så kraftig på nyåret ved å nøye seg med bronse i det nyinnstiftede eliteseriemesterskapet bak TIK og Stjernen. Men da sluttspillet starta, var den gamle VIF-ånden tilbake for fullt. I tur og orden ble Sparta, Stjernen og Storhamar slått – før tre nye møter med Stjernen venta i finalen. Etter forholdsvis enkle seire i de to første kampene, forberedte man seg på den store seiersfesten i Spektrum før kamp tre, men da både 0–1, 0–2 og 0–3 smalt inn bak Jimmer’n før en periode var gått, øyna Fredrikstad-folket plutselig håp. Etter hvilen brakte imidlertid to raske mål av Arne Billkvam og et av Espen Knutsen balanse i regnskapet, og uavgjort sto det også ved full tid etter at lagene fikk hver sin scoring i sluttperioden. Også i sudden death florerte sjansene på begge sider – helt fram til drøye åtte minutter var gått. Da førte Espen “Shampo” Knutsen pucken ned i rundvant, ga videre til Erik Tveten, som tok kjøkkenveien rundt Pål Gjermundsen og ble matchvinner for Vålerenga. Dermed ble han den store finalehelten, bare 19 år gamle Erik, som hadde fått så mye tillit fra Geir Myhre trass i sin unge alder. Fra denne sesongen husker vi også Vålerengas europatokt med fem seire av seks mulige, deriblant sjokkseieren 2–1 over de tsjekkiske mesterne Dukla Jihlava. Marius Rath og Tom Johansen scoret målene i kampen som fortsatt står som et av de sterkeste resultater noensinne av et norsk klubblag.
I 1992–93 var forståsegpåerne rimelig sikre på at dette året skulle Storhamar endelig tukte Vålerenga. Og jamnt ble det. I hvert fall i serien. Vålerenga vant seriemesterskapet på uhyre dramatisk vis ved å slå Stjernen på innbyrdes oppgjør etter at begge lag sto med 30 poeng da 18 serierunder var spilt. Eliteseriemesterskapet på nyåret ble også rekordjevnt, denne gang med Storhamar to poeng foran Vålerenga. VIF spilte uten Espen Knutsen store deler av sesongen etter at publikumsyndlingen pådro seg kyssesyken, men uten “Shampo” var det duket for nye helter i manesjen. Slo Storhamar i semien sjøl uten sjuk Shampo Semifinalene mot Storhamar dette året ble en riktig klassiker, med en seier til hvert av lagene i de to første kampene og dermed en tredje og avgjørende match i Oslo Spektrum. Jamnt var det her også med 3–3 inntil et halvminutt før slutt da Pål Kristiansen dundra inn 4–3 og sendte mer enn tusen hamaringer slukøra hjem til Mjøsbygda. Vålerenga var klare for sin tredje strake finale under Geir Myhre. Sjølve finalen mot Furuset ble nesten et antiklimaks, både ved at spenningen uteble og ved at Vålerenga vant den avgjørende kampen “borte” på Jordal Amfi i blå treningsdrakter ettersom Furuset insisterte på å spille i hvitt hjemme. Tom Johansen svarte for finalens beste og mest dramatiske enkeltprestasjon da han avgjorde den tredje finalekampen med sitt 4–3-mål 22 sekunder før slutt på et uforglemmelig soloraid. Fjerde og siste finalekamp ble en transportetappe for Vålerenga, som vant komfortabelt 6–2 på Amfi’n. Utfordringene sto i kø for Vålerenga da Geir Myhre valgte å forlate VIF til fordel for Lillehammer før OL-sesongen 1993/94. Inn kom russeren Alexander Vlassiuk med Jim Ruud som hjelpetrener for et svekka mannskap.Tida med Oslo Spektrum som hjemmearena for Vålerenga var stort sett historie, da inntektene ikke sto i stil med de høye leieutgiftene. Dermed ble det flytting hjem til ærverdige Jordal Amfi, til alle Enga-supporteres glede. Unntaket var en og annen europacupkamp der TV-dekning og celebre motstandere krevde mer komfort enn gamle Jordal kunne tilby.
OL-sesongen huskes kanskje mest for Geir Myhres Lillehammer-lag som tukta storebror Storhamar i finalekampene og dermed sørga for tidenes OL-nachspiel, men også en annen og mindre hyggelig episode fikk store overskrifter i avisene. Stjernehallen var på denne tiden en nærmest falleferdig og uhyre gammeldags hockeyhall. Sikkerheten for spillerne og publikum ble ikke alltid ivaretatt når folk sto utenfor uten billett. Resultatet ble en svært intim arena på godt og vondt, blant annet ved at hjemmesupporterne hadde svært god “kontakt” med bortelagets spillerboks. Det siste ble vi vitne til da Vålerenga gjestet Stjernehallen i januar 1995. Tommie Eriksen var ny i Vålerenga denne sesongen, og med sin direkte og kompromissløse spillestil var han nærmest lagt for hat i resten av hockey-Norge. Etter å ha pådratt seg en utvisning, kokte det over for Eriksen som følge av all drittslenging, myntkasting og øvrig hets fra et hissig hjemmepublikum. I et øyeblikks raseri hiver han hockeykølla over plexiglasset og rammer en tilskuer i ansiktet. En angrende Tommie skværer opp med vedkommende, men det er ikke godt nok for resten av hockey-Norge som roper etter “rettferdighet”. Eriksen blir dermed utestengt fra all hockey i mange måneder. Mens Tommie ble fordømt av en samla ekspertise, viste den trofaste Klanen sin ubøyelige støtte ved å trykke opp t-skjorter hvor det sto: “Øye for øye, tann for tann – Vi elsker Tommie alle mann.”
Storhamar vant omsider kongepokalen i 1995. Den første av tre på rad til Hamar-laget i denne noe magre perioden for Vålerengas del. Riktignok henta VIF inn Kent Forsberg som trener og gjorde også et aldri så lite eksperiment med ex-NHL-stjerne Kenta Nilsson i et antall kamper, men det endte likevel med tap mot de hardtsatsende hamaringene. Det hjalp heller ikke på sjøltilliten at klubbens desidert største profil Espen “Shampo” Knutsen ble solgt til svenske Djurgården. Vålerenga måtte tåle flere smeller dette året. Klubben var på randen av konkurs, og spillerne måtte godta å spille uten lønn. Så ille var det på et tidspunkt at daværende VIF-kaptein Tom Johansen måtte gi ledelsen en skyllebøtte fordi de ønsket å bruke penger på felles lunsj for spillerne på matchdagene, når spillernes største behov utvilsomt var å få køller til å spille med. ”Nei,” sa Johansen. "Vi spellera kan ta med oss matpakke i stedet." Det forteller det meste om den kollektive innsatsen, og at lysten til å spille hockey var så mye større enn lengselen etter lønningsslippen. Stig "Myggen" Johansen forteller at spillerne også måtte trå til med egen kronerulling for å få råd til spillerbuss til bortekamp mot Lillehammer. Seinere gikk de til og med ut på Karl Johan for å selge sporten sin. Iført matchdrakter delte de ut løpesedler for å reklamere for Vålerenga og sluttspillet. Et minneverdig høydepunkt i en sesong der verken seriegull eller "bøtte" havnet på riktig sted, var da Djurgården med Espen Knutsen i spissen besøkte Oslo og Jordal Amfi, samtidig som det var kollektiv spillerstreik i NHL. Dette åpna for celebert besøk på Jordal. Peter Forsberg og Markus Näslund forsterka et Vålerengalag mot svenske DIF med Mats Sundin og nettopp vår egen Shampo. Et fyrverkeri av en forestilling på Amfi’n som vi seint glemmer...
Året etter innleda klubbleder Truls Gerhardsen sesongprogrammet med å sende en uortodoks hilsen til skattefogden og kemnerkontoret i Oslo som takk for at VIF Hockey fremdeles var i live. Livsgleden var såpass vital at Vålerenga tukta Storhamar i kampen om seriegullet og slo Stjernen i semifinalene, men bare for å tape i tre strake for Storhamar i finalen – den siste på egen Jordal-is. Godt over femten tusen tilskuere så disse finalekampene, og en rivalisering mellom Enga og bønda fra Hamar var desidert i emning! Vår største profil dette året var svenske Lennart "Lelle" Hermansson. Den lettbeinte og frekke teknikeren med fortid i Modo, Sverige var en artist etter mønster fra flere gamle VIF-legender og klart poengbest i Enga denne sesongen. Høsten 1996 ble starten på en real snuoperasjon da pengesterke VIF-venner med Erik Lorentzen i spissen signaliserte en helt ny satsing for å tvinge hockeyhegemoniet tilbake til Oslo. Klubben fremsto nå i en helt ny drakt økonomisk, og hadde også råd til noen hardt tiltrengte forsterkninger. Inn kom verdensmester med Russland i ’93, Sergei Pouchkov og Stanley Cup-mester med Montreal Canadiens i ’86, kanadieren Serge Boisvert, samt landslagsspillerne Geir Hoff og Jan Roar Fagerli. Samtidig var VIF som regjerende seriemestere, kvalifisert for deltakelse i den nystartede Europaligaen, der gutta fikk måle krefter med de beste lagene fra russisk, finsk, svensk og tsjekkisk topphockey. Vi avanserte ikke videre fra grunnspillet, men presterte gode resultater – blant annet 2–1-seieren over tsjekkiske Ceské Budejovice i Oslo Spektrum. Trass i ny giv og frisk satsing endte det likevel med enda et nederlag mot Storhamar i finalen. Vi tapte første kamp, for så å vinne 4–1 på Jordal. Storhamar hadde da spilt 37 kamper på rad uten tap da gutta endelig fikk has på dem i den andre finalematchen. Men det skulle ikke holde. Vi gikk på nye nederlag de to siste kampene, og Storhamar kunne ta hjem sin tredje strake kongepokal. Jim Marthinsen viste igjen sin klasse, og demonstrerte til fulle hvorfor det var så riktig av Storhamar å “stjele” vår egen keeperlegende sjøl om han tilsynelatende var over middagshøyden. Jimmer’n slapp kun inn ett mål på de to siste kampene mot gamlelaget, og kunne dermed legge opp ved sesongslutt med samme fasit som Mikkel, Æble og Tor Gunders: Ti kongepokaler.
For mange står nettopp finalekampene i 1997 som et slags vendepunkt i den moderne Vålerenga-historien. Det ble nemlig startskuddet for den virkelige snuoperasjonen. ”Jeg husker det som det var i går,” har Erik Lorentzen seinere fortalt. ”Donald (Kolsrud) og jeg satt og så Storhamars Pål Marthinsen skøyte rundt på Jordal med gullhjelm på hodet under det siste byttet av siste finale. Vi kikka på hverandre og tenkte at detta gidder vi ikke mer. Nå må det skje no’”. Det var da Lorentzen, Kolsrud og de andre i det relativt nystarta Vålerenga Hockey AS gjorde noen viktige og riktige valg. Først henta de Håkan Södergren til Norge, og plasserte han i rollen som VIFs nye sportsdirektør. Så ansatte de Roy Johansen og Knut Stubdal som trenere og Jan Tore Kjær som markedssjef. Alle med god kjennskap til klubben og dens tradisjoner. Deretter hentet de inn et knippe solide svenske støttespillere, som ikke minst brakte med seg en god treningskultur. Den største publikumsfavoritten ble den lynraske vingen Johan Brummer med lang fartstid i svensk eliteserie fra både Brynäs, Västerås og HV71. På backen kom Johan Åkerman fra AIK, et funn av en dirigent på blålinja som viste oss offensivt backspill vi knapt har sett maken til i norsk ishockey. Sammen var de dynamitt for et Enga-lag som sårt trengte en injeksjon med krutt. Noen var riktignok skeptiske til den store svenske kontingenten, men det hjalp på humøret når klubben samtidig viste fram egne produkter som Kjell Richard Nygård og Kenneth Larsen. Og ikke minst hjalp det kraftig på humøret når den friske satsinga ga resultater på direkten ved at Vålerenga vant seriemesterskapet 1997-98 tre poeng foran Storhamar og banka bønda 3–0 i best-av-fem-finalene i norgesmesterskapet. Trenden var snudd. VIF plasserte kongepokal nummer 19 i skapet, og "bøtta" var tilbake der den hører hjemme etter fire år på landet. Sesongen blir også husket for enda et nesten-avansement i Europaligaen med kamper som gikk til sudden death langt etter midnatt. Sesongen 1998–99 valgte sportssjef Sødergren å gjøre visse justeringer i mannskapet, men den harde stammen fra året før ble beholdt. Sesongen ble da heller ikke ulik den foregående. De mest markante forsterkningene utenfra var Patric Englund fra AIK, Per-Ragnar Bergkvist fra Leksand, Bård Sørlie fra canadisk juniorhockey og Morten Ask fra Furuset. Og som om ikke det var nok, henta klubben hjem sin egen backkjempe Atle Olsen fra Färjestad, attpåtil med to strake SM-titler i bagen. Seriemesterskapet ble henta hjem på suverent vis med bare tre tap på 44 kamper, men i sluttspillet ble det langt mer spennende. Så spennende at vi lot en skriveglad klansmann formidle sine egne inntrykk fra de uforglemmelige finalekampene i påsken 1999.
I 2000 arrangerte Norge A-VM på hjemmebane med Bård Sørlie som eneste VIF-representant på landslaget. Vålerenga, derimot, vant seriemesterskapet for 22. gang – suverene ti poeng foran Storhamar. Da Johan Brummer så avgjorde den første finalematchen til VIFs fordel i sudden death etter tidenes lengste sluttspillskamp (106 minutter), trodde de fleste på at vi snart kunne feire “The Double” for tredje år på rad, men denne gang ville Storhamar det annerledes. Petter Thoresens mannskap vant de neste tre kampene, alle med ett måls margin. Dermed ble det et nytt sett med gullhjelmer på hamaringene, etter tre rake seriemesterskap og to kongepokaler på VIF.
Sesongen 2000–2001 fortsatte på samme måte som foregående sesong slutta. VIF-gutta hangla av gårde, mens Storhamar surfet videre på medgangsbølgen fra sluttspillet. De vant til slutt serien sju poeng foran Vålerenga. Denne gang hadde imidlertid VIF-ledelsen gjort noen grep for å hindre gjentakelse av finalefadesen fra året før. Halvveis inne i sesongen ble den finske måltjuven Tommy Kiviaho henta inn, en investering som skulle forrente seg vel trass i en treg start. Atskillig raskere effekt fikk grepet som ble gjort på trenersida. Etter fem titler på seks forsøk med Roy Johansen og Knut Jørgen Stubdal som henholdsvis hovedtrener og assisterende trener, mente vi at trenerteamet trengte en tredje kapasitet. Valget falt på den gamle VIF-helten Petter Thoresen som hadde skilt lag med Storhamar våren 2000, trass i finaletriumfen mot Vålerenga. Med Petter på plass i boksen fikk gutta den injeksjonen de trengte. Vålerenga tapte rett og slett ikke flere kamper etter Thoresens inntreden, mens Storhamar gikk på en real mine i sluttspillet og tapte 3–0 i kamper mot Frisk-Asker. Samtidig vant Vålerenga like klart med 3–0 over TIK. Det betydde at for første gang siden 1994–95 fikk hockey-Norge oppleve noe annet enn en NM-finale mellom Vålerenga og Storhamar. Sjølve finalespillet åpna på Jordal, og Vålerenga viste tidlig hvem som hadde den viktige rutinen fra slike kamper. 2–0 og tilsynelatende kontroll etter 1. periode ble riktignok til 2–1 og nerver i høyspenn, men flere mål ble det ikke. VIF tetta igjen hjemover, ikke minst takket være en god Marko Rantanen i mål. I finalekamp to fikk vi se at det bodde litt i dette Asker-laget, da de kapra en 2–0-ledelse før seks minutter var gått av kampen. Den psykologisk viktige første VIF-scoringa knappe minuttet før 1. periode var slutt, sto Johan Brummer for. Vålerengas nyervervelse Tommy Kiviaho sørga deretter både for 2–2 og 2–3, før Rune Fjeldstad snappa opp en feilpasning og ble matchvinner i en fullsatt Asker-hall. Etter matchen ble kaptein Atle Olsen spurt om hvordan dette kom til å gå, hvorpå han lovte at siste kamp for sesongen ville bli spilt på Jordal tre dager seinere. Kaptein Olsen holdt hva han lovte. Søndag 1.april henta Vålerenga hjem sin 21. bøtte ved å slå F/A 4–1 på Jordal. Klanen fikk aldri nok – og forlangte gutta ut på isen et utall ganger etter at fløyta var gått. ”Vi reiser aldri hjem…” dundra helt ned til Galgeberg den kvelden… Til slutt hadde ingen av spillerne mer utstyr eller tøy og kaste fra seg til Vålerenga-hockeyens suverene sjette spiller – Klanen. Backkjempen Niklas Gällstedt leda gutta gjennom et uforglemmelig ”gull-tog” nede på isparketten, før det bar ned til Bohemen og feiring ut i de små timer. Spillere, trenere, tilhengere og sponsorer – alle fikk en slurk av pokalen – og visst smakte det godt! Finalene i 2001 betydde samtidig farvel til mange helter, noen med tjukt VIF-blod i årene, andre på innleid basis. Rune Fjeldstad trappet ned etter 12 sesonger på A-laget, og satte et verdig punktum med sin femte kongepokal for klubben i sitt hjerte. Skøytevirtuosen Johan Brummer punkterte den siste finalematchen med sin 4–1-scoring og vinket også farvel til den aktive karrieren. Også det et verdig punktum for en ressurs Vålerenga skal være glad for å ha hatt. Finalekampene ble også de siste i VIF-trøya for backgiganten Niklas Gällstedt som samtidig ble poengkonge i Vålerenga denne sesongen med 57 poeng. Med det slettet han to legendariske bestenoteringer fra klubbens rekordbøker. Både Bjørn ”Donald” Kolsruds backrekord fra 81–82-sesongen (56 poeng) og Roy Johansens assistrekord fra 87–88 (Niklas hadde 44, mot Roys 43), falt for svenskens suverene poenghøst denne sesongen.
I 2001–2002 iverksatte Vålerenga nok en snuoperasjon, denne gang for å fornorske spillerstallen. Etter fire jubelsesonger med svenske nøkkelspillere ble Vegar Barlie og Lars-Erik Lund hentet tilbake fra Frisk-Asker, mens to gamle VIF-gutter, Morten Fjeld og Lasse Fredriksen vendte tilbake fra henholdsvis Hammarby og Furuset. Samtidig begynte arbeidet med egen avl igjen å bære frukter, ved at navn som André Høibyhagen og Christian Thygesen spilte seg til faste plasser på laget. At Vålerenga virkelig er kraftsenteret i norsk ishockey kom også til uttrykk ved at klubben gjorde praktisk talt rent bord når det gjaldt seriemesterskap. Så mye edelt metall vant Vålerenga Hockey at en trillebår måtte taes i bruk for å frakte alle gullmedaljene inn på Amfi’n etter serieavslutninga. Vålerengas A-lag, eldre juniorlag og yngre juniorlag vant alle sine respektive serier, samt klubbens damelag som i kjent stil tok hjem nok en kongepokal. Akkurat det ble en skikkelig høytidsstund på Jordal Amfi, der alle tilstedeværende fikk synlig bevis på at det gror – og det godt – i Vålerenga. Vålerenga vant seriemesterskapet 2001–02 seks poeng foran Frisk-Asker, men tapte så med 3–1 i kamper for Storhamar i semifinalene. Trøsten fikk bli at Vålerengas eldre juniorlag tok hjem en ytterst fortjent NM-tittel til klubbhuset – nok et bevis på at det spirer og gror som aldri før i yngre rekker.
Jubileumsåret 2003 vil for alltid bli stående med gullskrift i Vålerengas ishockeyhistorie. Ikke bare fordi det er stas å feire 90 år, men enda mer fordi hockeygutta benyttet anledningen til å demonstrere sin overlegenhet med en parademarsj vi sjelden eller aldri har opplevd maken til. Mange ante at denne sesongen ville bli noe helt spesielt allerede høsten 2002. Spillerstallen ble kraftig styrket med norske landslagsspillere hentet hjem fra svenske klubber, egne juniorer fra de ferske dobbeltmesterne som fikk sjansen på A-laget og en potensiell poengkonge i den svenske skarpskytteren Joakim Backlund. Og som om ikke det var nok gjorde gamle helter som Marius Rath og Øystein Olsen comeback etter et par hvileår. Alt for å hevne det forsmedelige semifinaletapet for Storhamar noen måneder tidligere. At klubbens 24. seriemesterskap ville bli en realitet skjønte de fleste allerede ved juletider. Vålerenga-gutta opparbeidet seg tidlig en ledelse på godt og vel ti poeng, og ved grunnseriens slutt i mars var laget vårt utrolige 22 poeng foran toeren Storhamar. Aldri før har et seriemesterskap vært vunnet med bredere margin, og knapt nok har man sett et lag dominere så til de grader fra første dropp til hese-fredrik lød for siste gang. Trass i den voldsomme seriedominansen var det likevel stor spenning knyttet til sluttspillet om kongepokalen. Som kjent er det langt ifra noen automatikk i at en suveren seriemester kaprer NM-tittelen. Semifinalene mot TIK ble riktignok vunnet med 3–0 i kamper, men samtlige oppgjør var jevne, inkludert thrilleren i Trondheim som først ble avgjort i den syvende perioden da Joakim Backlund satte inn årets mest etterlengtede mål etter drøye 127 minutters spill. Dermed var det duket for den første finaleduellen mot Storhamar på tre år ettersom Frisk-Asker denne gang kom til kort mot våryre hamarsinger. Mange spådde derfor en rekordjevn finaleserie på linje med klassikeren fra 1999, og denne gang kanskje enda lengre og mer spennende ettersom finalen for første gang var satt opp i best av syv kamper. Joda, finaleserien i 2003 ble en klassiker den – men ikke fordi den ble lang og jevn. Den ble en klassiker fordi Vålerenga markerte klubbens 90-års jubileum med en maktdemonstrasjon av de virkelig sjeldne. Fire strake seire var oppskriften fra trener Petter Thoresen, inkludert en feiende flott kamp tre på Jordal hvor bønda ble sendt hjem til Hedmark med 0–7 i kofferten. Med veteraner som Vegar Barlie, Øystein Olsen og Marius Rath i lekehumør, og med en Bjørge Josefsen som rett og slett stengte buret kunne gutta praktisk talt defilere hjem den 22. bøtta i vår suksessrike hockeyhistorie. Den eneste gamle vanen som ble vendt, var tradisjonen med å vinne pokalen på Jordal. For første gang i historien vant Vålerenga en kongepokal utenfor Oslo, ettersom den fjerde og siste kampen ble spilt i Hamar OL-amfi. Men seiersfesten – den ble holdt på Bohemen!
Etter å ha nedsablet Storhamar i finalen året før var forventingene store til Vålerenga i 2003-04. Klubben satte «Vålerengarekord» da de holdt eget bur rent i 200 minutter og 56 sekunder tidlig i sesongen. I desember 2003 ble det stor ekstase når det ble klart at Espen «Shampo» Knutsen skulle gjøre comeback i VIF-trøya etter nærmere ti år i Sverige og over dammen. Foran fulle tribuner på Jordal Amfi ble Storhamar ydmyket med sifrene 5-1 i romjulskampen 30. desember. Vålerenga og Storhamar fulgte hverandre tett i serien, men Storhamar trakk til slutt det lengste strået og ble seriemestere. Kvartfinalene mot Stjernen og semifinalene mot Sparta ble grei skuring, 3-0 og 3-1 i favør Vålerenga. I finaleserien mot Storhamar fulgte lagene hverandre tett og Vålerenga ledet 3-2 i kamper før den sjette finalen. I kamp 6 var det duket for fest på Jordal. Storhamar greide å pådra seg en 5 minutters utvisning rett før slutt på stillingen 2-2, Vålerenga hadde momentum, og alle var sikre på seier. Skjebnens øyeblikk kom etter 42 sekunders spill i forlegningen da Tommy Lund serverte pucken på bladet til en Storhamarspiller som satte pucken i det åpne målet. Under oppvarmingen før den 7. finalen på Hamar sang Storhamarfansen: «Vi har Tommy Lund, for vi har Tommy Lund». Tommy som ikke akkurat var stinn av selvtillit får hjelp av sin lagkompis Øystein Olsen. Øystein drar oppmerksomheten fra Hamarpublikummet over til seg, og Tommy får bedre ro til å prestere. Tommy Lund spiller en fantastisk kamp, men dessverre endte bøtta på Hamar etter at Storhamar scorer 2-1 målet tidlig i andre overtidsperiode.
Sesongen åpnet litt tungt, men på grunn av NHL-Lockout kom mange spillere til Europa. Vålerenga var dyktige med sine valg. Scott Hartnell og Chris Mason var «stjerner», men fortsatt så unge at de tenkte videre i karrieren også. Vladimir Machulda og Travis Brigley var gode, og Anders Myrvold på toppen av karrieren. Myrvold var et godt bindeledd mellom norske og utenlandske spillere. Den norske stammen med Kenneth Larsen, «Ricky» Nygård, Bård Sørlie, Vegar Barlie, Lars Erik Lund, Tommy Lund, Anders Fredriksen, Christian Thygesen, Tommy Marthinsen, Morten Ask og Øystein Olsen, krydret med importspillere, var et fyrverkeri av en blanding. Det var en enorm stemning og masse positiv energi i spillergruppa. Chris Mason hadde en treningskultur og et detaljfokus som mange av spillerne lærte av. Bård Sørlie var spesielt imponert over målvakten og uttalte: “Jeg scoret ikke på Chris EN gang på trening engang”. Sørlie som var lagets kaptein ble litt bekymret over enkelte av importenes vaner hva gjaldt festing. Sørlie holdt en appell i garderoben hvor han understreket for importene hva dette betydde for de norske spillerne. “This is our Stanley Cup, it means a lot to us” sa Sørlie rakrygget og myndig. Scott Hartnell stod som en rekrutt i militæret og hørte på appellen. Da Sørlie var ferdig sa Hartnell ydmykt og med respekt “all right captain”. Hartnell skjønte alvoret! På tampen av seriespillet fikk Alexander Bonsaksen sin debut. «Bonsa» fikk beskjed om å rydde foran eget mål. Det gjorde han til gangs når han fant den største Trondheim-spilleren Ilya Dubkov, krysstakla han, fikk utvisning, ros fra gutta på laget og ble publikumshelt på Jordal. Vålerenga vant serien relativt komfortabelt og sendte Stavanger Oilers og Stjernen ut av kvart- og semifinale med 3-0 i kamper. I finalen ventet Trondheim. Før den første finalen serverte «Raggen» frokost til gutta på Jordal, så kjørte han bilen sin til Trondheim, kom til 2. periode, så kampen, for så å kjøre hjem på natten og servere frokost til gutta igjen dagen derpå. Der har vi et eksempel på hva enkelte ofrer for Vålerenga. Det var aldri noen tvil. Vålerenga vant finaleserien 4-1 over Trondheim. Erik Ryman var kaptein og felte tårer da han ble valgt til «Årets spiller». Bøtta ble feiret med en skikkelig bankett. I god gammel tradisjon ble bøtta borte i løpet av natten, men den kom heldigvis til rette igjen.
Spillerstallen i 2005-06 bestod av en sterk norsk stamme, samt gode og «billige» importspillere som Greg Day og Scott Crawford. Dette var spillere som sklei rett inn i gruppa. Likevel satt man med en følelse at laget underpresterte i seriespillet. Det ble kun en tredjeplass. Midtveis i sesongen bestemte klubben seg for å «drite» i serien og fokusere alt inn mot et sluttspill. «Operasjon kongepokal» ble initiert. Investorene la penger på bordet, inn kom Anders Myrvold, Tomas Chlubna og Brad DeFauw. I tillegg til nyervervelsene ble det mobilisert en enorm vilje i spillergruppa for å vinne bøtta. I sluttspillet haltet Vålerenga videre fra kvartfinalen etter å ha slått Comet 4-1 i kamper. To av seirene kom i «sudden death». I semifinalen ventet Storhamar som hadde vært totalt overlegne i seriespillet. Storhamar hadde også gjort rent bord i kampene mot Vålerenga denne sesongen. Et ekstra moment foran semifinaleoppgjøret var at klimaet mellom klubbene var særdeles dårlig grunnet en situasjon i en seriekamp mellom lagene 13. desember 2005. Vålerengas Alexander Nervik taklet Storhamars Michael Tjällden ureglementert, noe som førte til at Tjällden måtte legge skøytene på hylla. Dette satte forståelig nok sinnene i kok på Hamar. Sett i lys av prestasjonene i seriespillet så var Storhamar skyhøye favoritter. Det visste de selv og alle trodde Storhamar skulle gjøre kort prosess i semifinalen. Vålerenga tok initiativet i semifinalserien og vant 5-3 på Jordal og 5-4 på Hamar. Etter den andre kampen på Hamar pepret Hamarpublikummet Vålerengas spillere og ledere med flasker da de forlot isen. Dette høynet temperaturen ytterligere, og Storhamar ble blant annet pålagt av forbundet å lage en spillertunnel for Vålerenga til neste møte. Tunnelen fikk navnet Vålerengtunnelen! Etter fire oppgjør stod det 2-2 i kamper. Så skulle lagene møtes igjen på Hamar. Den femte kampen gikk til «sudden death» og Christian Thygesen satte spikeren i Storhamarkista ved å klinke pucken i krysset drøyt 16 minutter ut i «sudden death». Episk øyeblikk! Hamarpublikummet ble helt stille og Vålerengas fans, spillere og ledere jublet som besatt. Jan Tore Kjær satt ved siden av Storhamars leder Pål Jan Stokke, Kjær snudde seg til Stokke og sa: «Nå er det bare å be banemannen ta isen og gjøre i stand til dansegalla». Alle visste at det ikke ville bli en syvende kamp på Hamar. I den sjette kampen feide Vålerenga Storhamar av isen og vant komfortabelt 5-1. I finalen ventet Stavanger Oilers. Finaleserien ble en maktdemonstrasjon og Vålerenga slo Stavanger Oilers 4-0 i kamper. Etter den første kampen i Stavanger, hvor Vålerenga vant med et nødskrik uttalte Øystein Olsen at «dette var det største ranet i Stavanger siden NOKAS». Vålerenga ble norgesmester for 24. gang. "Operasjon kongepokal" var en suksess! Dette ble også Tommy Lunds store revansje. Lund storspilte i sluttspillet og fikk revansje etter fadesen to år tidligere. Som en kuriositet skal det nevnes at Tommy Lund ved et uhell slapp en vektstang på hånden til førstekeeper Tyrone Garner. Garner ble skadet og Lund måtte steppe inn i sluttspillet. I følge «Ricky» Nygård skadet Lund Garner med vilje, sannheten vet bare Tommy Lund.
Unggutta hadde blitt seniorer. Mathis Olimb, Ken André Olimb, Alexander Bonsaksen, Brede Frettem Csiszar, Mathias Trygg, Mats Knutsen og Jesper Hoel viste at de taklet nivået som seniorer bra. Sammen med den gode gamle norske stammen, samt importene Regan Kelly, Christian Chartier, David Nyström og Björn Bjurling vant Vålerenga serien relativt overlegent foran erkerival Storhamar. Chartier viste seg som en av de beste backene som noen gang har vært i norsk ishockey. Han hadde skøyteferdigheter i verdensklasse og var profesjonell til fingerspissene. Chartier trente mye på egenhånd og tok seg tid til å hjelpe elevene fra Wang på morgentrening. Dette var sesongen hvor Brede Frettem Csiszar tok steget opp og etablerte seg på a-laget. Vålerenggutten Brede, også kalt «den siste bohem», skulle få en lang og god karriere i klubben. I sluttspillet gikk Vålerenga relativt greit gjennom alle rundene. Med seier 4-0 mot Furuset i kvart’n, 4-2 mot Sparta i semi’n , og 4-1 mot Storhamar i finalen, kunne Vålerenga feire sin 25. kongdepokal.
Sesongen 2007-08 ble en skuffelse sett med Vålerengaøyne. Til tross sølv i serien så ble det exit i sluttspillet i semifinalen mot Storhamar. Vålerenga hang bra med i serien og tre runder før slutt skulle de spille det som ble den avgjørende kampen med tanke på seriemesterskapet, nemlig bortekamp mot Frisk Asker. Anført av brødrene Abbott og Mats Zuccarello Aasen feide Frisk Asker Vålerenga av isen med 7-4. Frisk Asker vant serien tre poeng foran Vålerenga. Dette ble også Øystein Olsens siste sesong for Vålerenga. Øystein var nå blitt 39 år gammel og kunne legge skøytene på hylla med god samvittighet. Dessverre fikk han ikke utlignet «Jern-Gustav», «Mikkel» og «Eble» sine 10 Norgesmesterskap. Det endte på 9 NM for Øystein.
Allerede i seriestarten ble det sirkus i sesongen 2008-09. I oppgjøret mellom Vålerenga og Sparta mistet dommer Ole Stian Hansen kampen fullstendig. Trener Espen Knutsen ble sendt på tribunen og Kenneth Larsen ble sendt i garderoben. Jan Tore Kjær toppet det hele ved utdeling av bestemannspremier. Han gikk for å stoppe Vålerengas spillere i en fight som var på gang, Ole Stian Hansen går bryskt imellom, og Kjær bestemmer seg for å gi bestemannspremien til dommer Hansen. Kjær kaster premien og blomstene i fanget til Hansen slik at han faller. Resultatet ble poengtrekk og 15.000 kr i bot til klubben. Sparta ble til slutt seriemestere, 6 poeng foran Vålerenga på 2. plass. Mye skulle dreie seg om Vålerenga og Sparta denne sesongen. Etter å ha slått Frisk Asker og Stjernen i kvart- og semifinale, møttes Vålerenga og Sparta til dyst i finalen. Sparta var favoritter etter en meget sterk sesong, men når Vålerenga lukter gull kan alt skje. Vålerenga tok ledelsen 3-0 i kamper, før Sparta fikk to overtids-seire i kamp 4 og 5. Før kamp 6 på Jordal uttalte Kenneth Larsen at: «Jeg har faen ikke tenkt meg mer til Sarpsborg i år». Kenneth satte kampens eneste mål og ble finalehelten. Bøtta i 2009 er nok den bøtta som er blitt feiret grundigst i Vålerengas historie i følge de som var involvert. Det skjedde også ting blant supporterne i denne finaleserien. Skiltet med påskriften «Hockeytown» ble stjålet fra Sarpsborg kommune, til erstatning hang det et blått skilt med påskriften: «26 bøtter – 10 mil». «Hockeytown»-skiltet ble vist frem opp-ned på tribunen på Jordal Amfi i den 3. finalekampen. Skiltet ble senere på kvelden observert i urinalen på bohemen pub i Oslo.
Det var knyttet store forventninger til Vålerenga i forkant av sesongen. Til tross for at Kenneth Larsen hadde reist til Lørenskog, Alexander Bonsaksen til MODO, og Kjell Richard Nygård måtte kaste inn håndkledet tidlig i sesongen, hadde Vålerenga et slagkraftig lag med en blanding av unge fremadstormende- og etablerte spillere. Anført av brødrene Spets, Blake Evans, Mathias Trygg og Anders Fredriksen tok Vålerenga et jerngrep rundt serietittelen på et tidlig tidspunkt. Den kanadiske keeperen Patrick DesRochers hadde også en fantastisk sesong mellom stengene. Bård Sørlie forsøkte seg på et comeback, men det ble med en reklamefilm på TV2 for GET-liga-sendingene. Kroppen sa nei. Selv om Sparta satset knallhardt, Storhamar var på vei tilbake og Stavanger begynte å få betalt for de millionene de hadde brukt, så havnet seriegullet på Jordal Amfi. Dette var Vålerengas 27. seriemesterskap. Etter å ha slått Manglerud Star relativt greit i kvartfinalen, var det Storhamar som sto for tur i semifinalen. Storhamar sjokkåpnet semifinaleserien på Jordal Amfi og vant den første kampen 2-1. Vålerenga tok en knepen 1-0 seier på Hamar i kamp 2, før det ble en komfortabel 4-1 seier for VIF i kamp 3 på Jordal. I kamp 4 på Hamar skulle vi få en av tidenes målfester i en bortekamp i et sluttspill. Vålerenga massakrerte Storhamar og vant med sifrene 10-0(!) oppe på Hamar. Hamargutten Steffen Thoresen scoret hat-trick i den forrykende kampen. Kamp 5 ble en transportetappe og Vålerenga sikret seg avansement med 4-1 i kamper. I finalen ventet Stavanger. De to første finalene endte med knepen seier for hvert av lagene. I den tredje finalen viste Vålerenga muskler og vant komfortabelt 5-0, Stavanger utlignet til 2-2 i finaleserien i kamp 4. I kamp 5 på Jordal Amfi styrte Vålerenga inn mot en seier og et veldig godt utgangspunkt med tanke på å vinne bøtta. VIF hadde god kontroll og ledet 2-0 etter scoringer av Knut Henrik Spets og Shay Stephenson med drøyt fire minutter igjen på klokka. Da snudde alt! 4 minutter før slutt scoret Stavanger, og det ble virkelig fyr i kampen igjen. Med 23 sekunder igjen på klokka så utlignet Stavanger til 2-2. Dette var et slag i ansiktet på Vålerenggutta. Martin Strandfeldt scoret Stavangers seiersmål drøyt 6 minutter ut i «sudden death». Vålerenga var rystet. I den sjette kampen i Stavanger var det ingen tvil. Stavanger vant komfortabelt 4-0 og kunne heve bøtta for første gang i klubbens historie.
Et stort samtaleemne før denne sesongen var spillere som gikk fra Vålerenga til Lørenskog. Anders Fredriksen, Johnny Bruun, Tommy Lund, Jonas Olsson, samt Lars Erik og Knut Henrik Spets. Dette kom som lyn fra klar himmel og kopier av Western Plakater med «Wanted» ble satt opp på Jordal. Gutta ble fristet av en neve dollars og reiste over kommunegrensa til det som senere skulle vise seg å være et luftslott. Vålerenga endte på en skuffende 3. plass i serien og gikk på et forsmedelig tap mot Lørenskog i kvartfinalen.
Stavanger vant serien overlegent og Vålerenga og Lørenskog kjempet om hvem som skulle få 2. plassen og en eventuell hjemmebanefordel hvis lagene skulle møtes i en semifinale. Vålerenga lå i førersetet foran den siste serierunden. Vålerenga hadde vunnet 3.2 i innbyrdes kamper mot Lørenskog, og trengte en seier i siste runde mot Lillehammer for å sikre 2. plassen. Vålerenga ledet oppskriftsmessig 1-0 til et stykke ut i 3. periode. Da snudde Lillehammer kampen og Vålerenga tapte 2-1. Dermed endte VIF på en 3. plass i serien og motstander i kvartfinalen ble Storhamar. Etter mye frem og tilbake vant Vålerenga kvartfinaleserien 4-3 mot Storhamar. I semifinalen ble Lørenskog for sterke og vant til slutt 4-2 i kamper.
Moroa startet allerede når Vålerenga skulle ha kick-off i Tønsberg 25. august 2012. En sponsor hadde ordnet med hotell og Sverre Goldenheim hadde ordnet restauranter og nattklubber. Øl hadde blitt kjøpt inn og satt i garderoben. Gutta skulle ha en skikkelig fest for å markere at sesongen snart var i gang. Treningskampen mot Tønsberg gikk på skinner helt til tredje periode. Da raknet Vålerenga totalt og tapte kampen 6-3. Stemningen i garderoben etter kamp var dårlig, og etter et lite internt møte ble det tatt en beslutning: MaxiTaxi hjem til Jordal og trening ved midnatt. Festen var over før den hadde startet! Om det var midnattstreningen etter oppholdet i Tønsberg som var grunnen vites ei, men Vålerenga var virkelig gode denne sesongen. Anført av tvillingene Justin og Tyler Donati vant Vålerenga serien klart foran Stavanger og Lørenskog. Donati`ene produserte poeng i fleng og ofte scoret den ene, mens den andre hadde assist. Assisterende trener Sven Arild «Svenna» Olsen ble til tider oppgitt og uttalte: «Det må da for faen gå an å spille også på en du ikke er i familie med». I tillegg til den unge, lovende målvakten Steffen Søberg, som storspilte, var også Jesper Hoel og Cato Cocozza svært toneangivende. Spesielt i undertallsspill. I kvart- og semifinale ble Østfoldlagene sendt hjem som slakt, først Stjernen, og så Sparta. I finalene mot Stavanger ble det høy temperatur i trykkokeren! I den første finalekampen på Jordal Amfi «halshugger» Martin Strandfeldt Tyler Donati etter at Vålerenga har scoret. Kampen utvikler seg deretter til en grisekamp, og totalt blir det 134 utvisningsminutter i kampen. Rett i etterkant av kampen blir «halshuggingen» en stor greie og Stavangers trener Petter Thoresen kaster seg på. Thoresen mente at Donati`ene «kaster seg hele tida» og «Det var bra han ikke døde da». Hele kvelden og natten satt styreleder Odd Magne Doseth og skrev en rapport hvor han innstilte til forbundet om å utestenge Strandfeldt. Da Doseth trykte «send» på mailen var han sikker på at dette gikk i boks. Men forbundet gjorde ingenting. Etter opptrinnet i den første finalen ble stemningen dårlig i Vålerengagarderoben. Tyler sa han dro hjem dersom ikke Strandfeldt ble utestengt, broren hang seg på og det var dårlig stemning før neste kamp i Stavanger. Lagkamerater og ledelse fikk alle sitt av tvillingene. Finaleserien endte til slutt med seier 4-2 for Stavanger. Vålerenga ble snytt for «The double» og reiste hjem med en sølvmedalje i sekken.
I denne sesongen startet Salto Film innspillingen av «Iskrigerne» som skulle gå på TV2. Det var uvant i starten, men Tommy Maczim og teamet hans ble en del av garderoben og det ble mye moro. Da iskrigerne ble sendt på skjermen fikk vi et innblikk i Glenn Jensen sine kvaliteter. Han var kanskje ikke stor på banen, men han er sannsynligvis den som har vært størst som døråpner i klubben. Jensen terget på seg motspillere med syrlige stikk og kommentarer. Motstanders fokus og oppmerksomhet ble ofte rettet mot Jensen og ikke mot egne prestasjoner på isen. Vålerenga feiret 100-årsjubileum, og på selve dagen var det til og med mottagelse i rådhuset med Champagne og kanapéer. Da gutta fra Vålerenga entret rådhuset ble de litt perpleks, hvor var ølet? Du vet du er fra Vålerenga hvis du foretrekker øl fremfor Champagne! Før siste serierunde var ledet Stavanger serien med ett fattig poeng foran Vålerenga. Seriefinalen skulle spilles på Jordal Amfi og vinneren ville bli seriemester. Seriefinalen var helt rå! Rammen og stemningen var elektrisk. Da Vålerenga i tillegg feide Stavanger av isen med resultatet 7-1 var kvelden fullkommen. Magisk! Petter Thoresen omtalte dette som hans verste opplevelse på Jordal Amfi noen gang. Og Stavangers Tommy Kristiansen valgte å gå på Alexander Bonsaksen for å med vilje bli sendt i dusjen. Kristiansen orket ikke synet av at Vålerenga skulle heve seriemesterskapstrofeet. Vålerenga vant dermed sitt 29 seriemesterskap. I sluttspillet slo Vålerenga ut Frisk Asker i kvartfinalen. I semifinalen vant Vålerenga 4-3 over Storhamar med et nødskrik etter å ha ledet serien 3-0. I finalen var nok en gang Stavanger motstander. Stavanger ble nok en gang for sterke og vant finaleserien 4-2 i kamper.
Sesongen 2014-15 ble starten på en nedtur som skulle vare i flere sesonger. Vålerenga ble en middelhavsfarer og endte til slutt opp på en femteplass i serien. Dette var en gedigen overraskelse og skuffelse for ledere, spillere og publikum. Til tross for skuffelsen i serien fortsatte tilskuerne og strømme til Jordal Amfi. Serien «Iskrigerne» som ble sendt på TV2 er mest sannsynlig årsaken til at publikumstallene økte. Et hyggelig bekjentskap denne sesongen var italiensk-kanadiske Brian Ihnacak. Ihnacak klinket til med 22 mål og 55 assist i serien og ble fort en publikumsyndling på Amfi’n. I sluttspillet ble det derimot svært dramatisk da den første semifinalen mellom Stavanger og Vålerenga gikk av stabelen. Stavanger fikk godkjent et mål etter videodømming, noe som skapte kontrovers siden man faktisk aldri kunne bevise at pucken var inne. Dette var en feil som gjorde at Vålerenga la inn protest, og at kampen ble annullert. I de påfølgende kampene var det ingen tvil og Stavanger feide Vålerenga av isen med 4-0 i kamper.
Vålerenga fortsatte i sporet fra forrige sesong. De fleste trodde og håpet at forrige sesongs prestasjoner kun var et engangstilfelle og at Vålerenga ville reise seg. Dette skjedde ikke. Vålerenga endte nok en gang opp på femteplass i serien. I likhet med forrige sesong fortsatte publikum å komme til Jordal Amfi. Til tross for labre resultater og tap 2-0 hjemme mot Kongsvinger, hadde Vålerenga drøyt 2700 mennesker i snitt på hjemmekampene. Dette var tall vi må tilbake til det glade 80-tall for å matche. I sluttspillet slo Vålerenga Frisk Asker 4-2 i kvartfinaleserien før Lørenskog ble for sterke i semifinalen. Lørenskog vant greit 4-1 i kamper.
Som de to foregående sesongene sleit Vålerenga ute på isen. For tredje sesong på rad endte klubben på femteplass i serien. De store øyeblikkene var de siste dagene før Jordal Amfi ble stengt for siste gang og revet. Den 5. januar 2017 gjestet Storhamar Amfi’n for siste gang. Til tross for et smertelig tap ute på isen, fikk 4400 fremmøtte se en «legendekamp» i forkant som gav alle nostalgikere gåsehud. Storhamars legender med Ole Eskild Dahlstrøm i spissen skulle bryne seg på gamle Vålerengalegender. Vålerenga stilte med gamle stjerner som Tommy Marthinsen, Svenn Erik Bjørnstad, Øyvind Løsåmoen, Lars Erik Lund, Kjell Richard Nygård, Tom Johansen, Arne Billkvam, Stig Johansen, Øystein Olsen, Roy Johansen, Marius Rath, Petter Thoresen, Jon Magne Karlstad, Pål Kristiansen, Espen Knutsen, Frank Vestreng og Tommy Lund. Roy «Sleiper’n» Jansen var coach. Da #33 Øystein Olsen kom ut av spillertunnellen ble han møtt med et jubelbrus av begge lags supportere. Vålerenga vant legendekampen og «gamlekara» fikk en verdig avskjed med publikum på Jordal Amfi. Den 7. januar 2017 spilte Vålerenga sin siste offisielle kamp i gamle, ærverdige Jordal Amfi. Martin Laumann Ylven fikk æren av å være Vålerengas siste målscorer i en kamp som Vålerenga tapte 5-2 mot Frisk Asker. En æra var over og nå rettet Vålerenga nesen til Oslo nord og Furuset Forum. Etter noen magre sesonger flyttet Vålerenga inn i Furuset Forum i januar 2017. Dette i påvente av at den nye Amfi’n skulle reise seg på Jordal. I utgangspunktet skulle oppholdet i Forum vare i 18 måneder, men dessverre ble nye Jordal forsinket med to ekstra år grunnet grunnforholdene og den berømte hovinbekken. Årene i Forum ble en tung tid for alle i- og rundt Vålerenga. Publikumstallene sank i påvente av at Jordal Amfi skulle stå klart.
Vålerenga fikk en røff start i 2017-18. Etter seks strake tap i sesongstarten greide laget til slutt å karre seg opp til en femteplass på tabellen. I sluttspillet ble det en rask exit i kvartfinalen etter tap 4-1 mot Lillehammer. Sesongens store snakkis var selvsagt Anders Myrvolds comeback. På sommeren ble det klart at Myrvold skulle spille i kongeblått den kommende sesongen. Riktignok ble det med én kamp for Myrvold. Kombinasjonen toppidrett, familie og arbeidsliv ble i meste laget for en aldrende herremann.
I forkant av sesongen 2018-19 forsterket Vålerenga stallen betraktelig. Inn kom spillere som Kalle Ekelund, Martin Røymark og Villiam Strøm. Dette kombinert med full klaff på banen gjorde at Vålerenga vant sitt 30. seriemesterskap. Rekkekombinasjonen Kalle Ekelund, Stefan Espeland, Rasmus Ahlholm, Tobias Lindström og Martin Røymark var særdeles giftig på poengstatistikken. Superfemmer’n noterte seg for totalt 298 poeng i serien og 55 poeng i sluttspillet. Det ble imidlertid bråstans i sluttspillet da Frisk Askers målvakt Nicklas Dahlberg «sto på hodet» og leverte overmenneskelige prestasjoner i semifinaleserien. Vålerenga tapte semifinaleserien 4-2 i kamper.
I 2019-20 fortsatte det å «lugge» for Vålerenga. Med unntak av 2018-19 sesongen fortsatte Vålerenga i samme spor som de foregående sesongene. Riktignok endte laget på en tredjeplass på tabellen. I de syv første periodene av sesongen maktet ikke Vålerenga å score. Det var først i midtperioden i den tredje seriekampen at man endelig kunne juble for nettsus. 150 minutters måltørke var endelig over da Andreas Stene endelig satte pucken i mål. Sesongens punktum var da Grüner slo Vålerenga 5-1 på løkka. Bunnen var nådd! Sesongen fikk en brå slutt 11. mars 2020 da Norges ishockeforbund vedtok å avlyse sluttspillet grunnet den kritiske situasjonen med smitte av Coronaviruset. Nå var oppholdet i Forum endelig over, etter 3,5 år kunne klubben endelig rette sine øyne hjem til Jordal Amfi. Adjø Furuset Forum!
Etter tre og en halv sesong med adresse i Oslo nord, hadde Vålerenga endelig kommet hjem til sitt rette element. Hjem til grenselandet mellom Vålerenga og Kampen, hjem til Jordal Amfi! Den store åpningsfesten måtte imidlertid vente grunnet restriksjonene knyttet til covid-19 pandemien. Åpningskampen på Amfi’n ble spilt 10. oktober 2020. Motstander var Grüner, og Vålerenga vant kampen 4-1. Det var så godt, det var så deilig, og det var så fortjent at det var nettopp Jonas Oppøyen som scoret Vålerengas første mål i den nye Amfi’n. Etter en svært god start på sesongen 2020-21 raknet det litt underveis. Flere av spillerne måtte stå over kamper grunnet koronasykdom, og etter 25 spilte kamper ble det stopp i serien da myndighetene stengte ned landet. Siden lagene hadde spilt ulikt antall kamper ble tabellen regnet ut på prosenter. Vålerenga endte på en fjerdeplass med 66,67%. Det ble heller ikke avholdt noe sluttspill denne sesongen. Et stort lyspunkt i all covid-elendigheten var den nye backen, finnen Tommi Taimi, som noterte seg for 24 poeng på 16 kamper. Taimi tok Vålerenga og ishockey-Norge med storm! I forkant av Taimis ankomst til klubben hadde leder for sport, Frikk Juell, en samtale med Taimi på telefon. Frikk ble litt forbauset over Taimis mangel på entusiasme. Taimi virket plutselig ganske likegyldig på telefonen. Det viste seg at Frikk snakket med en annen person som også het Tommi Taimi. Heldigvis var det ishockeyspilleren Taimi som ankom Jordal.
Sesongen 2021-22 ble også sterkt preget av koronapandemien og restriksjonene knyttet til den. Kamper ble utsatt og til sist var det seks lag som ikke fikk fullført 45 kamper. Siden det var skjevhet i antall spilte kamper ble tabellen, som sesongen før, regnet ut etter hvor mange prosent av poengene lagene hadde tatt. Vålerenga endte da på en fjerdeplass. Et av lyspunktene i den turbulente sesongen var det 17 år gamle backstjerneskuddet Gabriel Koch som tok ligaen med storm. Han spilte seg til fast plass på laget og spilte enkel, klok og effektiv hockey. 16 åringen Stian Solberg som også var back, tok også steget opp og presterte på et høyt nivå i kampene han spilte. I sluttspillet ble det, litt overraskende, exit i kvartfinalen etter at Storhamar til slutt vant 4-2 i kamper. Vålerenga fikk skader på mange av backene i sluttspillet og i den siste kvartfinalekampen på Hamar var det mannefall. Dette resulterte i at Storhamar kjørte over Vålerenga og vant kampen 5-1.
Før sesongen var det store utskiftninger i kulissene på Jordal Amfi. Borte var styreleder Jan Tore Kjær, det samme var mangeårige trener Espen Knutsen. Svenske Fredrik Andersson ble ansatt i trenerrollen, og optimismen var stor i klubben da sesongen startet. Anders Myrvold som var valgt inn i det nye styret tok også rollen som leder for sport. Myrvold signerte i løpet av sesongen noen tunge navn som skulle være med å hente bøtta hjem til Jordal Amfi. Inn kom Christoffer Törngren og Mark Auk, og når Lillehammer og Manglerud Star måtte fristille sine spillere midtveis i sesongen, så ankom også Mitch Gillam, Darien Craighead og Andreas Martinsen klubben. Til tross for en sterk stall så havnet Vålerenga på tredjeplass i serien. I kvartfinalene ble Frisk Asker senket med 4-0 i kamper. Da ventet Storhamar i semifinalen. Vålerenga og Storhamar fulgte hverandre tett og etter fem spilte kamper ledet Storhamar 3-2 i kamper. I den sjette kampen var det tydelig at Vålerenga ikke hadde krefter igjen. Storhamar vant kampen og gikk dermed videre til finalen. Selv om Vålerenga ikke nådde sine sportslige mål, så strømmet folk til kampene på Jordal Amfi. Vålerengas kamper ble sett av gjennomsnittlig 3054 tilskuere. Dette var første gang Vålerenga snittet over 3000 tilskuere på sine hjemmekamper.
|