Tidenes kamp - Vålerengen-CSKA Moskva
 Arkivet - Offisiell statistikk & historikk |
Tidenes kamp - Vålerengen-CSKA Moskva
Av Dolph Andersen og Per-Erik Heier
Vålerengen ble Norgesmestere i 1986/87-sesongen og var dermed kvalifisert for første runde i europacupen 1987/88. Vålerengen ble trukket i gruppe C, sammen med de danske mesterne Herning, de øst-tyske mesterne Dynamo Berlin og de sovjetiske mesterne og storlaget CSKA Moskva. Kampene ble spilt i Oslo, på Jordal Amfi, helgen 20-22. november 1987.
Siden E-cupens oppstart i 1965 så hadde CSKA Moskva vunnet turneringen hele 17 av 22 ganger. Laget besto stort sett av sovjetiske landslagsspillere som blant annet Sergei Makarov, Vladimir Krutov, Igor Larionov, Vjatcheslav Fetisov, Alexei Kasatonov, Vyatcheslav Bykov, Valerij Kamensky og Andrei Khomutov, samt unge fremadstormende spillere som Alexander Mogilny, Sergei Fedorov og Pavel Burè. I målet sto den sovjetiske målvakten Evgeny Belosheiken. Laget ble styrt av den legendariske treneren Viktor Tikhonov med jernhånd.
Vålerengen på sin side hadde følgende stall til rådighet: Jim Marthinsen, Jan Tore Kjær, Mattis Haakensen, Rune «Fo» Hansen, Øyvind Løsåmoen, Tor Helge Eikeland, Bjørn Kolsrud, Hans Pettersson, Tom Johansen, Rune «Fu» Hansen, Arne Billkvam, Stig Johansen, Peter Eriksson, Geir Hoff, Roy Johansen, Marius Rath, Petter Thoresen, Jon Magne Karlstad, Pål Kristiansen, Espen Stålsett og Frank Vestreng. Trener for Vålerengen var Erik Ask.
Fredag 20.november vant CSKA Moskva 13-0 over Dynamo Berlin, mens Vålerengen slo Herning 12-3 (6-1, 4-1, 2-1) i en overbevisende forestilling foran ca.500 tilskuere på Jordal Amfi. Vålerengens mål ble scoret av Frank Vestreng 3, Peter Eriksson 2, Petter Thoresen 2, Øyvind Løsåmoen, Arne Billkvam, Jon Magne Karlstad, Geir Hoff og Espen Stålsett. Danskenes mål ble satt inn av Rasmus Kjøngerskov, Mogens Jørgensen og Henrik Toft.
Lørdag 21.november vant CSKA Moskva nok en gang 13-0, denne gangen over Herning. Vålerenga fikk tøff motstand mot Dynamo Berlin men vant til slutt 3-2 (0-2, 1-0, 2-0) etter scoringer av Espen Stålsett, Tom Johansen og Rune «Fu» Hansen. For øst-tyskerne scoret Sven Prusa og Torsten Deutcher. Kampen ble sett av ca. 1100 tilskuere.
Før avslutningsdagen var det altså klart at det ble gruppefinale mellom Vålerengen og CSKA Moskva. Vinneren gikk videre til neste gruppespill.
Søndag 22.november vant Dynamo Berlin 5-3 over Herning. Dynamo Berlin endte dermed på tredjeplass i gruppen, mens Herning måtte ta til takke med sisteplass i gruppe C. Senere på kvelden var det duket for det som er tidenes kamp for Vålerengen. Politiet og vakter hadde sin fulle hyre med å hindre billettløse mennesker for å komme inn i hallen. Alle ville se oppgjøret. Ved kampstart var Jordal Amfi var fylt til randen med ca. 6000 tilskuere.
Vålerengen fikk kampens første sjanse etter kun tjue sekunder da Petter Thoresen hadde et farlig skudd som Belosheiken reddet. Stemningen i den fullsatte amfien sto i taket. Første periode var en jevnspilt affære og Vålerengens keeper Jim Marthinsen storspilte. I begynnelsen av andre periode gjorde Petter Thoresen en kjempetabbe. Fra bak eget mål serverte han Igor Larionov slik at han fikk stå helt alene med Jimmern og legge pucken pent i krysset. 1-0 til sovjetrusserne etter 54 sekunder. Vålerengen fortsatt å gi CSKA Moskva god motstand og etter hvert så skjønte sovjetrusserne at de måtte gire opp tempoet.
I powerplay kjørte CSKA nå med hele superfemmern, Makarov, Krutov, Larionov, Fetisov og Kasatonov. Etter 14.48 av andreperioden fyrte Kasatonov av et slagskudd fra blueline som ble styrt inn av Igor Larionov. 2-0 til CSKA Moskva. Nå virket Vålerengens spillere slitne mens stjernene på CSKA kjørte på hardere og hardere. Etter 15.22 spilte Makarov vegg med Fetisov for så å komme alene med Jimmern. Makarov satte pucken enkelt i mål og CSKA ledet 3-0. Etter 4.55 i tredje periode kom CSKAs fjerde scoring. Kravchuk serverte Kamensky skøt en kanon i vinkelen, utagbart for Jimmern. 4-0 til CSKA. Etter snaut 10 minutter av sisteperioden hadde Vålerengen overtallsspill. Petter Thoresen ble spilt igjennom av Geir Hoff men satte pucken millimetere utenfor stolpen til Belosheiken. Etter 14.25 satte CSKA den femte pinnen bak Jimmern. Makarov valset rundt i Vålerengens forsvar og spilte pucken til Fetisov, for så og få den tilbake. Makarov satte den siste spikeren i kista på elegant vis.
5-0 ble sluttresultatet. Etter kampen var det flere sovjetiske spillere og ledere som ville inn i Vålerengagarderoben for å se hvem denne giganten som sto i Vålerengens var. Det var Jim Marthinsen.
CSKA Moskva gikk gjennom gruppa med å score 31 mål og ingen baklengsmål. CSKA vant til slutt hele europacupen dette året også etter seire over Tappara, Bjørkløven og Tesla Pardubice i finalegruppen.
«Vålerengen var gode. De spilte meget konsentrert, disiplinert og intenst.» - Sitat Viktor Tikhonov 22.11.1987.
Per-Erik «Pekka» Heier fulgte verdensstjernene tett, her er hans opplevelse fra og rundt denne kampen:
Under Europacupen i 1987 hadde jeg ansvaret for innkvarteringen og oppholdet til de besøkende lagene, og fulgte CSKA Moskva tett, da de bodde på Helsfyr hotell. Dynamo Berlin bodde på Royal Christiania og ble fulgt opp av Anita Olafsen, mens Herning bodde på Linne hotell på Bjerke og klarte seg selv.
Tikhonovs to ansikter
Matchen mot CSKA har av mange blitt utnevnt til tidenes Enga-match, og de har etter all sannsynlighet helt rett. I alle fall fortjener den tittelen «tidenes periode». 0-0 stod det etter første periode, hvor Jimmer’n hadde spilt som om han kom fra en annen verden, han stoppet ALT. Og det var russiske sten-ansikter som forsvant inn i garderoben. Og dit ble også jeg vinket inn, sammen med Henrik Syse, sønn av Jan P., statsministeren, han var med som tolk. De fleste sportsinteresserte kjenner til uttrykket som ble brukt om Ferguson i Manchester United sin pauseprat, at han ga dem en hårføner. I CSKA garderoben var det nok ingen hårføner som var i bruk, det var mer av typen bygg tørker. På full styrke. Unge Syse og jeg kikket litt usikre på hverandre, burde vi egentlig være her inne? Sergei, materialforvalteren skjønte tegninga og fikk hvisket til oss hva de trengte, og som måtte skaffes, noe te og noe småtteri å spise. Lettet snek vi oss ut av garderoben. Det var fascinerende å se disse verdensstjernene, flere av dem 190cm høye og 100+ kilo tunge, sitte som uskikkelige skolegutter å se i gulvet, ikke en turte å åpne munnen. Respekten for Tikhonov var enorm, men så hadde han jo resultater å vise til opp gjennom årene. Og jeg forstod karakteristikkene han hadde fått oppigjennom av de svenske tv-kommentatorene med Arne Hegerfors i spissen, dette var ikke en kar å diskutere med!
Et par dager tidligere kom Erik Ask bort til meg, og spurte om jeg trodde det var mulig å få med Viktor Tikhonov på et intervju, han ga svært sjeldent intervjuer. Erik var jo trener for Vålerenga, og jobbet som journalist. Nå ville han gjøre et intervju for Vålenggutten.
Jeg gikk opp på rommet til Tikhonov, sammen med Henrik, og banket forsiktig på, med litt over middels hjertebank. Vi slapp inn, og ble møtt av en hyggelig kar som tok seg tid til en prat med oss. Det endte med at han ville gi intervjuet, og ble enige om at det var en god ide at det ble holdt hjemme hos Erik på Lilleberg. Erik foreslo at de kunne møtes på formiddagen matchdagen. Dog måtte vi ta en prat med Tredje sekretæren ved Ambassaden, som for anledningen også fungerte som Idretts-Attache, - for å få en godkjennelse. Vi var skeptiske, men han gav sin tillatelse. Vi fikk med oss noen vage formaninger om hva vi burde og ikke burde spørre om. Og hjem til Erik bar det matchdagen.
Hos Erik var det disket opp med flott bevertning nede i kjellerstua, og vi fulgte en litt betenkt og vaktsom Tikhonov ned, hvor Erik tok styring. Igjen, det var fascinerende å se hvordan Tikhonov endret seg, da han etter kort tid forstod at denne samtalen kom til å handle om hockey, og kun hockey. Det var som å sitte der med en koselig bestefar, med et hjerte om brant for hockey. Og Erik ble fornøyd han, et flott intervju ble det. Et minne for livet.
Da turneringa var over, kom Erik Ask bort til meg med en pose, og spurte om jeg kunne overbringe en liten gave til en av de purunge russiske spillerne. Erik synes han hadde gjort det svært bra, og hadde kjøpt hockey hansker til han. Det var for ille at han skulle spille med de gamle og fillete hanskene han brukte.
Jeg tror det hjalp med nye hansker, for guttungen ble ganske god etter hvert han - Alexander Mogilny heter han. Du traff bra der, Erik.
Sergei
Sergei het materialforvalteren til CSKA, en ung fyr med glimt i øyet, og som tok oppgaven svært seriøst. Han var høyt og lavt under hele oppholdet, og trengte stadig «noe». Det har vel aldri vært et bortelag på Jordal som trengte så mye tjærebånd og sportstape… var vel ikke alt som var tilgjengelig i hjemlandet til enhver tid, vil jeg tro.
Matchdagen trengte han noe igjen, under morgenpasset til laget. Husker ikke helt hva, men dro ham med ned til bua under tribunen på Stor-Jordal. Her var Odd (Kolsrud, far til Donald) på plass, også en særdeles dyktig materialforvalter. Vi kom inn til Odd, jeg gikk bort ham, og Sergei ble stående rett innafor døra. Mens jeg prater med Odd, roper Sergei: «Stho eta?», hvilket betyr hva er dette? Vi går bort til ham, og Odd forklarer at bingen, 1,5x1,5 m, inneholder utstyr som er ødelagt, men kan repareres. Hansker med hull, albue, kne og skulderbeskyttere som mangler stropper osv.
Etter å ha tenkt seg om litt sier Odd; «si til ham at hvis han trenger noe kan han bare ta det med seg, jeg har mer et annet sted». Henrik fikk oversatt, og Sergei går. Vi tenkte ikke noe over det, annet enn at det var rart at han gikk.
Et par minutter etterpå pep det i bremser utenfor, Sergei kommer inn med en rull med plastsekker under armen. Sorte plastsekker ble fylt opp med utstyr og stuet inn i et bagasjerom på bussen. Det lå vel kanskje igjen en tannbeskytter eller to i den bingen, tror jeg.
«Man blir kanskje jævlig god i noe, jo mer man må slite for det. Men jeg visste ikke at det var så dårlig stilt der borte», sa Odd stille. Han var en klok mann, Kolsrud.