Minnenes teater - «Hakki» & «Pølsemakern»
 Arkivet - Offisiell statistikk & historikk |
MINNENES TEATER
-«HAKKI» & «PØLSEMAKERN»
Av Dolph Andersen (Publisert i fanzina Felt E #6/2024)
Harald «Hakki» Haugen og Roger «Pølsemakern» Christensen er begge prominente medlemmer av Vålerengas aldermannsliga. Begge er oppvokst på Vålerenga, og begge har hatt karrierer både som spillere og som ledere i Vålerenga. Begge sitter med en enorm kunnskap og unik innsikt i hva som har skjedd i Vålerenga. «Hakki» og «Pølsemakern» tar oss med på en vandring tilbake i tid. Til en tid hvor ishockeyverdenen så annerledes ut enn i dag.
Vi starter historien tilbake på 1940- og 50-tallet, når Harald og Roger var barn.
-Roger vokste opp i en trang bakgård med utadass i Vålerenggata 1. Der hadde dem drilleparty i gården hvor det var trangt og vanskelig, mens vi i Danmarksgate hadde drilleparty i gata, forteller «Hakki».
-Vi hadde en i mål med botfor, så brukte vi bandyball eller tennisball. Det var ingen puck. Det var slik vi startet, fortsetter Roger.
-Så hadde vi drilleparty i skolegården på Vålerenga skole i ung alder. Da var det bendyball og keeper med hjemmelaga snapphanske. Hvis vi slutta kvart over to på skolen, så bar det rett hjem for å skifte, så var vi klare i Vålerengaparken klokka tre. Da var alltid isen nysprøytet. Så var vi i parken til klokka fem, da dro vi hjem og spiste middag, før det bar ut i parken igjen, sier Harald.
Livet på Vålerenga på tidlig 50-tallet var preget av fattigdom og det var mange som hadde skilte foreldre eller foreldre som sleit med alkohol. Derav var det mange som ikke hadde skøyter, køller og det nødvendige utstyret som krevdes.
-Når vi fant knekte køller så limte vi køllene, eller satte skruer i dem slik at de fungerte. Mange brukte aviser som leggskinn, sier Roger.
-Det var mange talenter som falt utenfor grunnet mangel på utstyr. Så var det flere som måtte slutte på gutte- og juniorlaget fordi dem måtte ut å finne seg arbeide, fortsetter han.
Selv om det var harde kår på Vålerenga da Harald og Roger var barn, så var begge to heldige med at foreldrene var oppegående mennesker.
-Vi har vokst opp sunt og fornuftig begge vi to. Vi har gått den trange fine veien og lært folkeskikk, smiler Harald.
Selv om det kun skiller fem år mellom Roger og Harald, så var forutsetningene ganske ulike med tanke på muligheter for å spille organisert ishockey. Roger er født rett etter 2. verdenskrigs utbrudd, og startet med organisert ishockey i en alder av 12 år, mens Harald, som er født rett etter krigens slutt, startet med organisert ishockey i en alder av 7 år. Rett etter krigens slutt så var det ikke så mye organisert ishockey for yngre barn. Det kom utover 50-tallet.
-Det var ikke noe lag under juniora i Vålerenga, derfor spilte jeg for Jordal i tre-og-femti. Året etter, i fir-og-femti da spilte jeg på guttelaget til Vålerenga sammen med blant annet Jan Roar «Thoresa» Thoresen og Leif Eriksen, sier Roger.
-Jeg som er litt yngre var med på det første lilleputtlaget til Vålerenga, vi starta derfor litt før generasjonen til Roger og ble bedre teknisk. Det er alltid en fordel å starte i ung alder, fortsetter Harald.
Når vi vandrer videre i historien kommer vi frem til året 1956. Dette er året hvor Vålerenga tar sitt første juniorgull.
-Jeg var med på juniorlaget som vant Canadacupen. Etterpå var vi på medlemsfest på Grotten hvor jeg og Leif Eriksen hadde kjøpt ei hel ei på deling, da ble det fest for å si det sånt, smiler Roger.
-I første runde i Canadacupen ble vi sendt ned til Sandefjord, det var et slik propagandaopplegg fra forbundets side. Vi fikk betalt reise og kjørte tog ned. Så fikk vi beskjed av treneren Trygve «Tyten» Iversen om ikke å score mere enn 10 mål. Dette var instrukser «Tyten» hadde fått av forbundet. Da scoret vi 8 mål i 1. periode, ett mål i 2. periode, og ett mål i 3. periode. Da satte Terje «Hengern» Hellerud seg på vantet og drillet der, forteller Roger.
Vålerenga ble norgesmester for første gang 4. mars 1960, og «Pølsemakern» var reservekeeper på det legendariske laget.
-Det var jo overraskende for Vålerenga som bare hadde unggutter den gangen. Mesteparten av gutta var født i 1939 eller 1940. Mens Gamlebyen hadde brødrene Petersen, Gunnar Moe, Roar Bakke og Willy Walbye som var i sin beste alder. Gamlebyen hadde et voksent lag som var veldig gode, så kommer unggutta fra Vålerenga og vinner hele greia, sier Harald.
Det er noen karakterer i Vålerenga som skiller seg litt ekstra ut. Tor Gundersen er en av dem.
-Tor Gundersen var ti år eldre enn meg, født i fem-og-tredve, han var kaptein. Han var veldig sterk og robust, og det oste respekt av han. Han spelte back, og på det første NM´et i 1960 så spelte han hele matchen. Drakta til Tor ble svetta i, og vaska så mye så den ble mye lysere enn de andre draktene, forteller Harald.
-I 1963 var Tor spillende trener, og når vi hadde treninger så kikket ofte de andre lagene på oss, for vi vant jo med en nautisk mil hver gang. Vi hadde mange enkle treninger den gangen. Tor var en enkel fyr uten utdannelse, så treningene bestod ofte av litt skøyting, litt skudd på keeperne, før det var drilleparty. Drilleparty var som en kamp, alle ville vinne og ingen ville tape. Vi krangla og røra ute på banen, før vi var kamerater når vi gikk inn i garderoben, fortsetter «Hakki».
En annen karakter som «Hakki» og «Pølsemakern» trekker frem er Terje «Hengern» Hellerud.
-Terje var unik, han var så spillegløgg. Ingen var i nærheten av hodet hans. Når du spelte sammen med Terje måtte du hele tia følge med på hva han gjorde for noe. Han spelte pucker på en helt annen måte enn andre. Han spelte alltid på bladet og gjorde uventa ting, forteller Harald og Roger.
«Pølsemakern» var reservekeeper på Vålerengas gullag i 1959/60, og 1961/62. Den gang var det kun femten spillere som fikk medalje, og reservekeeperen var en av dem.
-Vi hadde en juniorspeller i 1962, han var høy og tynn og sa ikke et ord. Han kom fra Star. Han var god på skøyter og bra teknisk, men siden han var den 16. spilleren så fikk han ikke medalje. Men Roger hadde allerede medalje fra to år tidligere, så da gav han medaljen sin til denna unggutten. Unggutten het Arne Mikkelsen og skulle få ni gull til senere, ler Harald.
-Jeg har aldri brydd meg om pokaler, premier og merker og sånt så det gikk greit, sier Roger.
-Jeg har faktisk tapt et NM på grunn av de reglene der. I 1964/65 spilte jeg og to andre cirka like mange kamper, men Odd Hennig hadde en kamp mere og fikk medaljen. I dag får vel både materialforvaltere og bestemødre medaljer også. Hvem er det som ikke får i dag da? Lurer Harald på.
Vålerengas dominans utover 60-tallet gjorde at forbundet endret seriesystem opptil flere ganger for å utjevne forskjellene mellom lagene.
-Ene året var det sluttspill, så var det finalepulje, så var det to kamper borte og en kamp hjemme. Forbundet gjorde alt de kunne for å ødelegge, forteller Roger.
-Vi gjorde det på vår måte, vi var ikke mye utvist i forhold til andre og gjorde ikke noe galt. Men forbundet var jo fly forbanna fordi vi vant så mye, fortsetter Harald.
I 1965/66 spilte Vålerenga europacup for første gang, noe Harald og Roger minnes godt. «Pølsemakern» spilte sin siste kamp for Vålerenga mot det finske laget Porin Karhut.
-Vi spilte europacup borte i Finland i seks-og-seksti. Brandern var litt kjeks og forsiktig og sa at han hadde vondt i ryggen og skyldte på alt mulig rart. Vi hadde jo drekki og røra kvelden i forveien. Men da måtte Roger steppe inn i kassa, og vi tapte 7-6. Da hadde finnene med 10 landslagsspillere, og vi spilte jevnt med dem, sier Harald.
-Da vi hadde slått ut Porin Karhut så møtte vi Füssen i semifinalen. Vi spilte ute i München første kampen og vant, så ble det drekking på de sentrale spillerne våres før vi kjørte opp til alpene for kamp nummer to. «Hengern» sa at han ikke greide lufta, men han var jo fyllesjuk så det dundra. Vi var fyllesjuke hele gjengen så vi tapte den kampen, minnes «Hakki».
-På grunn av miljøet i klubben så var det aldri noen nerver når vi dro ut. Enten vi var i Danmark, Finland eller nede i Tyskland så var det ingen som var nervøse for de kampa. Det var en helt vanlig kamp for oss, og det kom sikkert av den litt tøffe oppveksten vi hadde på østkanten, fortsetter «Hakki».
-Det var bare å drekke, røyke og spella det, legger «Pølsemakern» til.
Miljøet i Vålerenga har alltid vært noe for seg selv. Det har vært en røff sjargong og beintøff indrejustis.
-I gamledager var det bare folk fra Vålerenga som spelte. Alle gikk på Vålerenga skole, og vi bodde her. Hvis du ikke klarte miljøet, selv om du var god, så gikk du ut av klubben, ferdig med det. Det var et hardt miljø hvor du fikk og gav og det var det mange som ikke klarte, sier Harald.
-Vi satte krav til hverandre all sammen. Jeg husker «Sleipern» kom alene med keeperen uten å score. Når han da kom inn i boksen så var det ingen som sa noe, da skrek «Sleipern»: «Jeg veit hva dere tenker alle sammen», forteller Roger.
-Vi satte krav og alle ville vinne, fortsetter han.
Utover 70-tallet så gikk det nedover med prestasjonene til Vålerenga, samtidig var Manglerud Star på vei oppover.
-Det var kamp mot Manglerud og det var ganske mange folk på amfin. Etter to perioder ledet vi med 5-6 mål. I garderoben hadde vi et blybelte med svære blylodd liggende, og i pausen mellom 2. og 3. periode tok Knut «Nubben» Stenberg på seg blybeltet under drakta. Når 3. periode hadde startet så ble det dropp nede i høyre hjørne, så sier «Nubben» til dommeren: «Ett øyeblikk»… Så legger han fra seg kølla og hanskene og brettet opp drakta, og sa: «Nå orker jeg ikke spella med detta lenger». Han tok av seg blybeltet og publikum fikk seg en god latter, humrer «Hakki».
Etter karrierestopp grunnet en skulderskade i 1975/76, så spurte Einar «Rattern» Rath om «Hakki» ville bli lagleder for Vålerenga.
-Jeg ble lagleder. Vi hadde fått en del dårlige spillere fra Lambertseter, Oppsal, Grüner og Spartacus. Så fikk vi opp en 1960-generasjon med Odd «Gorki» Skotnes, Tor «Totto» Eikeland, Arne Billkvam, Sigurd Brynildsen og Roy Johansen. Etter mye om og men på slutten av 70-tallet så endte det med at jeg ble spurt om å være trener i 1980/81, forteller «Hakki».
I 1981 kom det en spiller til Vålerenga som virkelig skulle sette sitt preg på klubben.
-Jeg og Herman Foss satte inn en annonse i ei finsk avis, hvor vi søkte etter trener, spiller, eller spillende trener. Så ble det satt opp en møteplan hvor vi møtte mange finske spellere utover fredags- og lørdagskvelden. Da kom blant annet Illka Kaarna. Så hadde vi møte med Finlands trenerlegende nummer en, og han sa: «Dere må ta en mann, dere må ta Illka Kaarna». Illka hadde en del u-landskamper og B-landskamper men han passer ikke i finsk hockey, han er litt for svak og veik. Han kommer til å bli god i Norge sa han. Til gjengjeld skulle trenerlegenden hjelpe meg med et treneropplegg, så han sendte da et opplegg til Illka en gang i måneden. Han sa også at vi måtte ha en kondisjonstrener, en bokse- eller brytetrener. Da henta vi Inge Hansen som var landslagsspiller i håndball og Max Mankovic som var bokser. Jeg tror ikke et Vålerengalag har vært mere gjennomtrent enn akkurat det året, sier «Hakki».
Helt til slutt toucher vi innom hva «Hakki» og «Pølsemakern» tenker om Vålerenga i dag.
-Jeg har stor tro på den ansettelsen av folk som vi ser nå. Administrasjonen er bedre enn den har vært tidligere. Nå er det organisert et ordentlig styre, og Anders Myrvold funker bra. Så bare dem får roa på seg nå så kommer klubben til å trekke folk, få bedre økonomi og ha mindre problemer. Med det dem har nå så går dette den rette veien. Jeg synes klubben legger veldig til rette for oss gamle, nå har vi fått bord, stoler, vafler og kaffe. Vi føler oss veldig hjemme her. Det har vært veldig bra frem til nå, svarer «Hakki».