Fra terrassen i Galgeberg 3

Arkivet - Offisiell statistikk & historikk

Fra terrassen i Galgeberg 3

Av Odd Syversen

Amfi’n hadde i mange år «himmel’n til tak». Helt uten tak var Amfi’n forresten ikke, for det fantes et lite tak som omkranset den aller øverste delen av tribunen. Jeg kjente noen jevnaldrende gutter som klarte å klatre opp på dette taket hvor de kunne kikke ned på ishockey-kampene om kveldene. Jeg turte aldri, men jeg beundret dem som gjorde det. De lå der oppe, side om side, og stirret ned i det opplyste krateret, med ishockeyspillere langt der nede. Nedenfra kunne de små hodene se ut som runde, lysende ballonger som ble borte når de ble oppdaget og gjennom anleggets høyttalere ble beordret ned, men som dukket opp igjen når intet skjedde og de følte at kysten var trygg.

Amfi’n var bygget inn i terrenget, på en slik måte at tribunen dannet en form for hestesko, med alle service- og bruksrom der hvor hesteskoen har åpning, nederst, bak den ene kortsiden av banen. Derfra kunne man også komme ut på en scene, for Amfi’n ble benyttet til konserter og andre kulturelle ting om sommeren. Denne delen av anlegget rommet altså garderober, fire stykker, to i første og to i annen etg., pluss separat garderobe for dommerne i 2. etg., og et lite oppholdsrom i 1. etg. for kommunens folk som jobbet på Amfi’n.

Kjeller’n var et totalforbudt område. Hva som fantes der nede visste vi ikke, annet enn at det bråkte veldig, og at området derfor var farlig. Dit gikk vi aldri.

For å komme inn til garderobene, gikk veien først inn i en foaje. Bare det å komme inn i foajeen var for oss guttunger en sjelsettende opplevelse. Vi ble som regel omgående jagd ut igjen, for vi hadde jo ikke noe der å gjøre, annet enn å suge inn atmosfæren.

Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg første gang fikk stifte nærmere bekjentskap med Amfi’n. Jeg var kanskje 12 eller 13 år. Trygve Iversen, med tilnavnet «Tyten», var vår store leder, fysisk og mentalt. Tyten spilte på A-laget, og kunne vippe pucken langt opp på tribunen, med bare den ene handa på kølla! Tyten klarte det kunststykke å få etablert et slags revir inne i den delen av bygget som rommet foaje og garderober. I loftsetasjen, altså aller øverst. I mørket. Med adkomst via en loftstrapp, lignende den de vi finner i villaer, bare noe større. For å komme opp til Tytens revir, gikk veien først inn i foajeen, deretter opp tre etasjer, og så opp loftstrappa, til et relativt stort og mørkt rom hvor det lukta tjærebånd, keeperutstyr og svette drakter. Der hvor Ungdomshallen i dag ligger var det en utendørs ishockeybane med naturfrossen is. Banen het Bingen. Opprinnelig Grisebingen, men altså forkortet til Bingen. Her sto Tyten gjennom mange og snørike vintre og ledet sine lag, i sorte spisse sko, dress og frakk som alltid var åpen, ofte i ganske mange kuldegrader.

I tillegg til Tyten hadde jeg to forbilder, som begge bodde i samme gård som meg, altså i blokka Galgeberg 3. De het «Olsa» og «Nubben», begge noen år eldre enn meg, og begge spilte både ishockey og fotball i VIF. De nøt stor beundring hos oss ungene i gården da de dro ut for å spille kamp mens vi andre sto tilbake med våre hjemmesnekrede køller.

Da jeg var mindre, kanskje 5 – 6 år, var jeg med min far for å se fotballkamper på grusbanen på Jordal. Faren min var medlem i Forward, og det var sikkert dette lagets kamper vi så. Tilbake i blokka etter slike kamper kan jeg godt huske at jeg var veldig tent på å få spille fotball.

Grusbanen var omkranset av vanlige løpebaner, hvor det noen somre også ble arrangert speedway-stevner. Slike stevner var nok ikke spesielt interessante, for jeg kan ikke huske at vi gutta noen gang var på tilskuerplass. Men jeg husker lukten av naftablandingen.

Vinterstid var banen islagt. Løpebanen for de med lengdeløpsskøyter, indre bane for alle andre. Ingen fikk bruke kølle, verken bandy eller ishockey. Vi gutta synes det var ille, men verre var det med kunstløpen, for de hadde fått avsatt en god del av banen bare til seg. Men vi likte å løpe etter jentene, og det var rene himmelrike å få komme opp til kafeen sammen med jentene, for å varme frosne føtter og fingre. Og kjøpe buljong. Vi hadde ikke kalosjer til skøytene. Det er vel ikke vanskelig å forestille seg hvordan skøytestålet etter hvert ble. Høyttaleranlegget rundt banen sørget for musikk, og lysmastene for lys. Bedre vinterkvelder var det vanskelig å tenke seg.

Men Jordal besto av mer enn fotball/skøytebanen og Amfi’n. Et område nederst mot Jordalgata var gresslagt, med løvtrær plantet langs ytterkanten på to sider. Trærne egnet seg utmerket som fotballmål. Traff du treet - uansett hvilken side - var det scoring. Gressletta hadde navnet «Kujordet», uvisst av hvilken grunn, men det kan ha vært at gressteppet var ganske ujevnt og veldig gjørmete når det hadde regnet. Men det spilte ingen rolle. Her spilte vi uorganiserte fotballkamper, helst søndag ettermiddag/kveld, men også andre kveldstimer, hvor deltagerne stort sett var de samme som deltok i de nattlige skøytestevnene vinterstid. Fikk du delta i disse aktivitetene var du godtatt. Også her kan jeg huske at Tyten var med sammen med flere av dem som ble ikoner i klubben.

Men Jordal idrettsanlegg hadde mer. Bl.a. tennisbaner i mange år. Om sommeren. De banene som lå nærmest Amfi’n ble omgjort til Bingen om vinteren. Her fikk vi våre første ordentlige treninger og kamper. Her lærte vi å vippe pucken mot vantet, men ikke over kanten for da forsvant pucken inn i snøfonna, og ble ikke funnet igjen før til våren. Det hadde vi ikke råd til, selv om vi, stort sett, fant puckene under tribunen på Amfi’n. Best var Bingen tidlig om våren, like før sola tok isen. Verst var Bingen de gangene dommeren ikke møtte.

Idrettsanlegget hadde også håndballbaner. Tre stykker som lå ved siden av hverandre, med grus som underlag. På den tiden var håndball en utendørs sommeridrett. Best husker jeg håndballdamene som tok imot og kasta ballen med begge hender, samtidig. Resultatene ble ikke sjelden 0 – 0, eller kanskje 2 – 1. Kampene gikk ofte på søndager, og flere av de voksne i blokka tok den korte veien bort til banene, som en hyggelig søndagstur i solskinnet. For det var mest solskinn da jeg vokste opp. Banene ble omgjort vinterstid til en stor isflate, hvor en lastebil med en diger vanntank på lasteplanet sørget for isleggingen. Vi døpte banen for «bandybanen», selv om det aldri ble spilt eller trent bandy på banen. Her gikk jeg mine første skøytetak, med skruskøyter og beksømstøvler. Vi tok løpefart på brøytekanten rundt banen og sklei utpå isen. Stålet på skruskøytene bar preg av at de aldri ble slipt, uten at det skal få skylda for at vi datt.

Tilbake til Amfi’n, som var kommunens signalanlegg i mange år. I tillegg til Bislett og Holmenkollanlegget. Amfi’n ble sommerstid brukt til konserter og andre kulturelle underholdningsarrangementer. Mitt forhold til kultur var heller begrenset. For meg og gutta var Amfi’n nærmest fraværende om sommeren.

Men ikke de gangene da det ble arrangert rocke-konserter. Da var det liv i gatene rundt Jordal. Jeg kan huske en episode da noen hadde rappa en av vannslangene fra Amfi’n. Slangen spente de tvers over Strømsveien. Så kom trikken, og jeg husker at vi løp det vi kunne for vi var sikre på at slangen ville ryke hvis trikken ikke stoppa. Spenningen forsvant da politiet dukka opp.

Både for meg og for veldig mange av de andre som vokste opp i strøket rundt Jordal hadde Amfi’n en spesiell status. Status hadde også barbereren på Galgeberg. Frisørsalongen til «Såpa» var i veldig mange år det naturlige samlingspunkt for både aktive og tillitsvalgte i klubben. Salongen hadde gått i arv fra bestefar, til far og deretter til Såpa. Opprinnelig lå salongen i et pent, lite og bevaringsverdig trehus på motsatt side av blokka. Familien til Såpa bodde i trehuset som ble revet da kommunen planla en veiforbindelse. Den ble aldri noe av. Salongen ble flyttet over til klyngen av forretningslokaler som hadde blitt bygget som en del av Galgeberg 3. Fra salongen kunne Såpa og alle hans kunder se tvers over gata til der trehuset hadde stått.

Såpa ble etter hvert en institusjon, både på Galgeberg og ikke minst i klubbens miljø. Alle klippet håret hos Såpa. Det var alltid folk i salongen, både de som ble klippet, de som ventet på tur, og de som bare kom innom for å treffe kjente, for å skravle og høre om det var noe nytt. Såpa var altså meget sentral. Ikke bare når det gjaldt ishockey. Såpas store innstas for foreningen var naturligvis hans periode som tillitsvalgt gjennom 15 år, men minst like mye som Mr. Fix. Alt klubben trengte av håndverksmessig bistand ble ordnet via Såpa.

Klubbens A-lag i ishockey la stadig større beslag på Amfi’n, fra 1960 og utover gjennom mange år. Loftsrommet til Tyten ble for lite. A-lagets behov for plass, både som lager og til møter, inviterte etter hvert til kreative løsninger. Med Såpa som initiativtager og pådriver, assistert av Såpas mange forbindelser som leverandører og med flere av A-lagets spillere som håndverkere, ble det satt i gang et prosjekt for å innrede egnede lokaler under den delen av fotballbanens tribuner som lå nærmest Amfi’n. Her var det både kvadratmeter og takhøyde nok. Altså så mye plass som det bare var å forsyne seg av. Alle nødvendige bygningsmaterialer kom via «bestillingssentralen» hos Såpa. Alt gratis, naturligvis. Håndverkerne stilte opp, det meste av døgnets tider om det var behov. Litt spesielt ble det kanskje da man fant at Hovin-bekken gikk i rør under lokalet og at det gikk fint å grave seg ned til kommunens rør for å koble til avløp fra dusj, vask og toalett. At store deler av badeværelset ble flislagt og at det ble lagt varmekabler i gulvet ble naturligvis ansett som nødvendigheter.

Strøm til fasilitetene ble også funnet lokalt, i og med at det bare var å koble seg inn på kommunens strømkabel i luftstrekket rett utenfor. Tillatelse til tilkobling og montering av strømmåler ble ansett som unødvendig plunder og heft, på linje med vann- og kloakktilknytningen. Det var viktig å behandle etatene likt. Stor var kommunens undring da tribunen etter en del år ble revet, og lokalitetene ble avslørt. Kommunens folk viste takknemlig takhøyde, og Såpas prosjekt som i mange år hadde vært til uvurderlig hjelp for A-laget, fikk aldri etterspill.

Amfi’n fikk altså stå i 66 år. Riktig nok påpyntet underveis, både med tak og tilbygg, men altså seks-og-seksti år, med mengder av glade timer.

Fra terrassen ser jeg byen med både rådhus, kirketårn og slott. Og gater som jeg en gang kjente som min egen lomme.