|
1913-1939 VEIEN MOT STORKLUBB
Vålerengens Idrettsforening ble stiftet den 29. juli 1913 i et
kassesnekkeri i bakgården i Vålerenggata 29. Da hadde allerede forløperen Spark, senere Vaalerengens Fotboldklub,
eksistert siden 1898. Men denne dagen innkalte fotboldkluben til ekstraordinær generalforsamling for å danne en
idrettsforening på Vålerenga. De 27 som møtte opp ble enige
om navnet Spring og at klubben skulle ha fotball, ski, friidrett
og bryting som aktiviteter. Vålerenga Fotball er dermed den
eneste avdelingen som har eksistert i alle år siden etableringen. Året etter skiftet idrettsforeningen navn til dagens
Vålerengens Idrettsforening.
Allerede i klubbens første år skaffet Vålerengens Idrettsforening seg en betydelig tilhengerskare som skapte blest
om kampene. De sportslige resultatene var riktignok ikke
så imponerende i starten, men i begynnelsen av 1920-årene
fikk VIF sitt første gode lag. Det sørget for opprykk til Oslokretsens A-serie i 1921. I 1925 spilte VIF seg til fjerde runde i
NM, og i 1927 kom gjennombruddet med seier i krets-mesterskapet. Dette lagets mest framstående spiller var den unge
landslagskeeperen Henry «Tippen» Johansen som skulle
bli klubbens store stjerne og samlingspunkt. I 1932 var et
forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og
nådde dessuten fjerde runde etter blant annet å ha beseiret
sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap
både i 1933 og 1934 samt andreplasser i 1935 og 1936, og
plass i fjerde runde i NM 1933 og 1935. Sjøl om VIF holdt
stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste
det seg gang på gang for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936 da
de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for Vigør
fra Kristiansand på Ullevaal.
Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig et varemerke
for klubben. I åra 1937–1939 var VIF også med i den nye
Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen.
Vålerengen hadde imidlertid etablert seg som en storklubb.
1947–1957 FRA STORLAG TIL HEISLAG
I åra like etter krigen hadde Vålerenga glede av en ny god generasjon. VIF skulle for første gang vise at de var blant Norges
beste fotballag. Lagets store spiller var halfkjempen Thorleif
«Toffa» Olsen, og sammen med VIF-legender som keeper Arild
Andresen, Ragnar Berge, Gunnar Pedersen, Trygve Arnesen,
Bamse Hansen og Leif Olsen hadde Vålerenga et slagkraftig
lag. Det toppet seg med sølvmedalje i hovedsseriens første
år i 1949. Men fra 1952 til 1957 var VIF ustabile og rykka to
ganger ned i landsdelsserien.
1958–1968 BOHEMENES TIDSALDER
I 1959 var Vålerenga tilbake i toppserien med en sammensveiset gjeng unggutter fra lokalmiljøet, som etter hvert
skulle utgjøre kjernen på 60-tallets
sagnomsuste bohemlag. I denne perioden var Helmuth
Steffens en av lagets
mest markante
ledere. Han var Mr.
Vålerenga personlig
og skapte en klubbånd mange misunte
laget. Imagen hadde
de fått fordi klubben
hadde personligheter som gjorde hva
de ville med ballen,
og en oppmann
som var mester i
markedsføring.
Den mest sentrale i denne sammenhengen var den allsidige showmannen Einar Bruno Larsen, mens målene særlig ble besørget av Terje Henger’n Hellerud og Leif Eriksen.
Bohemene kommuniserte gjerne med publikum og hadde
dialog gående med dommeren. Også på denne tiden var det
VIF som trakk det klart største publikumet av Oslo-lagene.
Laget spilte til tider blendende (bronse 1961), men var også
temmelig ujevnt, og måtte derfor nøye seg med beskjedne
plasseringer i toppserien i årene 1962-64.
Seriemester 1965: Vålerenga skulle endelig vinne noe
i norsk fotball, og da passa det bra at det var de ekte
Vålerenga-bohemene som sto bak det første virkelige gullet i
klubbens historie. Helmuth Steffens kunne med full rett si at
han hadde klart å ale opp et mesterskapslag uten særlig hjelp
utenfra. Under ledelse av den myndige østerrikske treneren
Anton Ploderer klarte laget til de flestes overraskelse å holde
koken gjennom hele sesongen. Vålerengas seier satt langt
inne. På et tidspunkt hadde bohemene fem poengs ledelse til
nærmeste klubb, men forspranget skrumpa inn. Mot slutten
var Lyn faretruende nær, men de tre siste kampene avslørte
en ny side av VIF som ga et fortjent mesterskap. Laget viste at
de også kunne kjempe i motgang.
I de to neste sesongene var klubben igjen tilbake i det
vante, mer uforutsigbare sporet, og i 1968 endte det etter
hvert noe aldersstegne laget helt sist på tabellen.
1969–1972 DE TUNGE ÅRA
Etter nedrykket ga mange av de sentrale spillerne seg, og
klubben fortsatte nedturen med degradering til 3. divisjon i
1970. I denne perioden så det også dårlig ut for klubben når
det gjaldt det utenomsportslige, og lokale krefter måtte stille
opp for at et sammenbrudd skulle unngås. I noen år fungerte
skraphandleren Leif «Makker’n» Antonsen som klubbens
redningsmann, blant annet ved at hans Kvikk Ryddekompani
sørget for å sysselsette en god del av spillerne.
1973–1979 MOT LYSERE TIDER
I 1973 var VIF igjen klare for toppserien etter å ha slått Bryne
og Mjølner i kvalifiseringen, og året etter gjennomførte
laget en sterk comeback-sesong og kunne innkassere en
bronse—medalje. De to veteranene Terje Gulbrandsen og
Trond Hoftvedt trakk mye av lasset. Men som så ofte før var
oppturen kortvarig; allerede
i 1975 var laget
klart for 2. divisjon
igjen. Uoverensstemmelser mellom Odd Iversen
og Rosenborg førte
til at Vålerenga
sikret seg tidenes
norske goalgetter
og hodespesialist
foran 1976-sesongen. Ivers hadde
spilt 30 kamper for
landslaget, men
det var tre år siden
sist. VIF satsa alt
på at målkongen skulle gjøre oppholdet i 2. divisjon så kort
som mulig, og investeringa innfridde absolutt forventningene.
Trønderen fant seg godt til rette i Vålerenga, trente godt,
gjorde igjen suksess på banen, og bidro til at klubben fikk en
ny giv og nyvakt publikumsinteresse. I de følgende sesongene gjenetablerte Vålerenga seg i toppserien, men måtte
nøye seg med plasseringer midt på tabellen.
1980–1985 VÅLERENGAS GULLALDER
Høsten 1979 foregikk det et stort generasjonsskifte i
Vålerenga. Det ble gjort dyre investeringer i spillerstallen, og
VIF satte stadig nye prisrekorder. Laget, trent av den gamle
klubbhelten Leif Eriksen, bestod av gamle veteraner som
Yngve Andersen, Terje Olsen og Erik Foss som på en utmerka
måte ble supplert av nyervervelsene Tom Jacobsen, Vidar
Davidsen, Morten Haugen, Tor Brevik og landslags-keeperen
Tom R. Jacobsen. Utover sesongen viste det seg at VIF var
et lag med stort potensial, men uten den stabiliteten som
skulle til for å bli seriemester. Laget gjorde sine beste kamper
i cupen, og i klubbens 68. år kom Oslos kjæledegger til cupfinalen for aller første gang. På Ullevaal var ledelsen lure nok
til å gi gutta kunstgressko på det glatte underlaget, og knuste
fullt fortjent Lillestrøm 4–1 i en underholdende kamp.
Foran 1981-sesongen ble angrepet ytterligere forsterka
med landslagssenteren Pål Jacobsen fra Ham/Kam. Nok en
gang stilte han på samme lag som broder Tom, og akkurat
dette samarbeidet var en viktig del av Vålerengas suksess. I
1981 viste laget seg å holde i serien også, og sikra seg mesterskapet etter en solid høstspurt. Trener Leif Eriksen forma VIF
til å bli en stabil lagmaskin, hvor gutta jobba for hverandre.
Med Tom Jacobsen og Vidar Davidsen på midtbanen, og en
opplagt og nærmest skadefri Pål Jacobsen var suksessen
sikra. I Vålerengas offensive spillestil hadde et solid midtforsvar vært et savn. Leif Eriksen prøvde flere alternativer før
han slapp til Dag Roar Austmo. 25-åringen kom fra Steinkjer
før sesongen, men slapp ikke til i vårsesongen. Da han fikk
sjansen, spilte han glimrende hele høsten. I tillegg dukket
kjempetalentet Henning Bjarnøy opp som spiss i de siste
rundene, og scora blant annet seiersmålet i siste minutt mot
serielederen Rosenborg. 17-åringen, som kom fra egne rekker,
ble en joker med sine fem mål i de fire siste kampene.
Før 1982-sesongen ble det bestemt at laget kunne styrkes
ytterligere. Klubben takka derfor ja da Stein Gran fra Lyn og
Lasse Eriksen fra Frigg meldte sin interesse. Men det ble dyrt,
og VIF måtte ut med
over 200 000 kroner
for å sikre seg spil�lerne. Før sesongen
ble det fokusert mye
på Vålerengas spiller�kjøp da A-lagsstallen
hadde kosta nær�mere 800.000 kroner.
I tillegg var trener
Knut Erik Rikheim
henta fra Fredrikstad.
Optimismen var der�med stor før sesong�start. Pressen mente
at laget var enda
bedre enn forrige
sesong, og lanserte
VIF som favoritt.
Laget åpna med fire
strake seire på rad i serien, men så skar det seg, og etter bare
ni serierunder fikk Kjell Erik Rikheim sparken. Deretter tok
Leif Eriksen over på ny, og etter en god høstsesong tok laget
seg opp til fjerdeplass.
Formann Tor Jørgensen hadde store ambisjoner på klub�bens vegne, målsettingen var nasjonal dominanse og suksess
i Europa. Foran 1983-sesongen sørga han for å hente inn tre�nerkapasiteten Gunder Bengtsson som kom fra IFK Gøteborg
hvor han hadde leda svenskene til UEFA-cupmesterskap.
Gunder hadde sine klare synspunkter på hvordan VIF skulle
spille sin fotball. Det var resepten som hadde gitt IFK
Gøteborg den enorme suksessen. VIF skulle spille med sone�forsvar, press på ballfører og disiplin.
Det var et strengt organisert forsvarsspill med press, sik�ring og sideforskyvning i nøye inntrente detaljer. I angrep var
oppskriften faste oppspillmønstre med inntrente bevegelser
og timing. De færreste kunne stå seg mot «Gundermetoden»,
og omlegginga ga umiddelbart resultater. Vålerenga skulle
i begynnelsen få problemer med å overbevise sin tilhen�gerskare med den nye stilen. Men det hjalp etter hvert som
resultatene begynte å strømme inn. Laget var så suverent at
spenningen i serien var fraværende. Sjøl uten en skada Pål
Jacobsen i flere høstkamper kunne VIF ro gullet i land. Med
nytt seriemesterskap og finaleplass i cupen, kunne klubben
feire 70-årsjubileet som Norges dominerende fotballag.
1984 begynte med at trener Gunder Bengtsson reiste til
Madeira, der et fire måneders engasjement i Maritimo var
mer enn han kunne motstå. Han var tilbake igjen før sjette
serierunde etter at laget hadde tatt fire strake seire. Under
svenskens ledelse gjennomførte laget en bånnsolid høstse�song, og var klare som seriemestere tre runder før slutt. Da
kunne klubben innkassere sitt tredje seriemesterskap på
fire år. Klubben vant serien med hele sju poeng, og en utrolig
målforskjell på 40–14! Dette var den fintesterke og hurtige
Egil «Snapper’n» Johansens store år. Ellers fikk klubben
en ny landslagsspiller i det unge backtalentet Per Edmund
Mordt som kom gratis fra Kolbotn. Kritiske røster hevda at
VIF hadde skaffa seg et nytt image. Det var blitt et homogent,
gjennomsystematisert lag som mangla konkurranse i Norge,
men uten den sjarmen som hører til i Vålerenga-tradisjonen.
Det systematiske og fast dikterte spillet kjedet publikum,
som savna showet,
personlighetene
og uforusigbarhe�ten. Supporterne
trykket til seg
Tore Nilsen og
Egil «Snapper’n»
Johansen. De to
var i hvert fall små
og hjulbeinte og
kom fra Oslo øst.
VIF vant kamp et�ter kamp på veien
mot sitt mest suve�rene seriemester�skap, men for hver
kamp ble det også
tommere og tommere på Bisletts tribuner. Tilskuersnittet på
hjemmekampene falt til 5500, noe som var langt under det
budsjetterte. På høsten svikta publikum totalt de suverene
mesterne. Samtidig med at VIF opplevde større sportslig suk�sess enn noen gang, ble klubbens administrative svakheter
og mangel på økonomisk styring granska nærmere. Gjelda
hopa seg opp. Uroen begynte på generalforsamlingen i 1983,
da det ble krangel om regnskapet. Det førte til slutt til boket�tersyn i regi av NFF i 1984, som avdekka mange hull, mange
ulovlige utbetalinger til spillerne og en total mangel på bilag.
under Bengtsson lærte klubben om behovet for kontinui�tet, og mente at Olle Nordin var personen som skulle kunne
føre VIF-stilen videre i 1985. Vålerenga gjorde også et sjakk�trekk da de fikk Fredrikstads Jørn Andersen gratis til klubben.
Sesongen for Jørn endte med 23 seriemål, landskamper og
proffkontrakt i Tyskland. Oslos stolthet gjorde, med god
hjelp av Jørn, en bra sesong med bronsemedalje i serien og
nok en cupfinale. Her ble erkefienden Lillestrøm for sterke og
revansjerte 1–4-tapet fra 1980 med samme sifre. VIF-ledelsen
hadde kalkulert med 6000 tilskuere på hver hjemmekamp,
men bare 4500 møtte opp. Klubbens økonomiske problemer
bare fortsatte.
1986-1992 SJU MAGRE ÅR
I 1986 hadde 22 spillere non-amatør kontrakt, noe som måtte
halveres før 87-sesongen. I 1987 ble klubben begjært konkurs,
men ble redda på overtid. I 1989 ble klubben av økonomiske
grunner delt i tre. VIF Fotball ble det nye navnet på fotballla�get. I 1990 rykka VIF ned etter 14 sesonger på rad i eliteserien,
og redda seg med et nødskrik fra ytterligere nedrykk i 1992.
1993 – 2002 DET SVINGER MED ENGA
Tidsepoken var prega av ekstreme svingninger fra avgrunn til
topp. Først Vidar Davidsens trenerperiode, som endte med
cupfinaleseier i 1997. Underveis også århundrets økonomiske
redningsaksjon og investorenes inntog i 1995. Deretter kom
Drillo-effekten som overbevisende redda klubben fra nedrykk
i 1998. Underet i Istanbul, der VIF kvalifiserte seg til kvartfinale
i cupvinnercupen, var det store høydepunktet. Men etter to
tunge sesonger med mange dyre spillerkjøp, ble det nedrykk
etter det stormfylte gjørmeslaget mot Sogndal. Rekdal tok
over som trener i 2001, og førte klubben dit den hører hjemme.
I 2002 tok Vålerenga hjem sitt tredje cupmesterskap, men året
etter måtte Vålerenga ut i tidenes mest nervepirrende kvalik�kamp mot Sandefjord. Perioden ble ellers prega av offentlig
krangel og skittentøyvask i klubbens stell og styre. Bøter og
poengtrekk fra NFF var også en kjenningsmelodi.
HØYDEPUNKTENE I PERIODEN
I 1997, da vi lå i 1. divisjon, ble suksesstrener Lars Tjærnås
knytta til klubben, og etter sommerferien ble Norges dyreste
juniorspiller, John Carew, henta fra Lørenskog. Sesongen
starta noe treigt, men laget fant raskt formen. Vålerenga
festa grepet etter å ha vunnet 6–2 over serieleder Moss på
Bislett, og holdt unna for konkurrentene på høsten. Denne
oppturen gikk parallelt med en formidabel cupinnsats, med
seire over eliteserieklubbene Brann, Sogndal og Viking.
Semifinalekampene mot sistnevnte ble for øvrig John Carews
store gjennombrudd. Vålerenga skulle dermed møte årets
bronsevinner, Strømsgodset i finalen. I løpet av kampen
skulle det vise seg at det var divisjonsforskjell mellom laga,
men det var Vålerenga og ikke Godset som var på et høyere
nivå. Gutta angrep fra første sekund, og Strømsgodset var
knapt nær ballen i første omgang. Vi tar med drømmemålene
i 2. omgang da stillingen var 2-2: Ballen ble vinni høyt oppe og
havna hos Carew. Lille-John løfta ballen over en motspiller til
Haug som vippa den direkte videre over en annen motspiller
til Musæus. Musa befant seg på hjørnet av 16-meteren, men
klinte ballen kontant i motsatt hjørne. Et drømmeangrep fra
støvel til støvel, og ett av de flotteste målene i cupfinalehisto�rien. To minutter seinere ble Carew dratt ned på 25 meter, og
Bjørn Arild Levernes satte punktum med et frispark som Arne
Scheie mente var det vakreste han hadde sett på Ullevaal
siden Ahlsens kanon i 1984. En mann for de store anledninger,
Ørni. Alle var enige om at kampen var en av de mest under�holdende cupfinaler på år og dag. Det hadde vært en stor
festdag på Ullevaal.
1 1998 i cupvinnercupen stod det om kvartfinaleplass da
Vålerenga lå under 0-3 ved pause i Istanbul. I andre omgang
la Drillo om til 4–4–2 med Carew og Kaasa på topp, uten at
det hjalp så mye det første kvarteret. Det ble notert «full
kontroll for Besiktas» på blokka etter 60 minutter. Tre minut�ter senere raget Knut Henry Haraldsen høyest på en corner,
og Oslos stolthet var igjen med i kampen. Besiktas virket
lammet, og like etter var plutselig Hovi, Kaasa og Carew
alene på vei mot keeper Fevzi etter et flott gjennomspill
av Ørni. Kaasa var raskest og satt ballen i mål 3–2, og vi var
klare for kvartfinale! Laget bytta øyeblikkelig om til 4–5–1
igjen, men fikk stadig sjansen til farlige kontringer, og John
Carew ble farligere og farligere selv med to mann hengende
rundt halsen. Etter 67 minutter ble han frispilt og var så godt
som alene med keeper. Hadde han sett Ørni til venstre for
seg, hadde det stått 3–3 allerede her. Det spilte ingen rolle!
Bare tre minutter senere sendte Kaasa av gårde en perfekt
pasning og John var alene med Fevzi igjen. Denne gangen
bomma han ikke, og nå sto det virkelig 3–3. Plutselig kunne
Klanen høre hva den selv sang. Da dommeren blåste av kam�pen, gjensto det bare å komme seg hjem i live. Vålerengas
trofaste supportere ble holdt igjen i nærmere halvannen time
omgitt av et par hundre politimenn.
Vålerenga hadde ikke hatt marginene på sin side i 2002-se�songen, og sto foran finalen uten en eneste ettmålsseier.
Men da det virkelig gjaldt, gikk det veien. Rekdal hadde sagt
noen uker tidligere at han tvilte på at finalen ville bli noen
stor kamp, rent kvalitetsmessig – det fikk han rett i. Det var
en ganske sjansefattig affære man var vitne til denne kalde
og klare høstdagen på Ullevaal stadion. Men det spilte abso�lutt ingen rolle, det er fortsatt ikke stilkarakterer i fotball, og
Vålerenga gikk seirende ut av bataljen. Bjørn Arild Levernes
viste seg igjen å være en mann for de store anledninger.
Han fikk æren av å score kampens eneste mål.
Målscoreren fra 97-finalen slo til allerede etter fem minutter.
Freddy dos Santos sendte en pasning til Johan Arneng som
i sin tur serverte ballen på sølvfat til en totalt umarkert Ørni
i feltet. Veteranen gjorde akkurat det han skulle gjøre, da
han nærmest bredsidet ballen i nettet bak Odd-keeper Erik
Holtan. Da eksploderte klanssvingen. Etter en gigantredning
av Bolthof klarte laget å holde nullen og klubben kunne helt
fortjent motta sin tredje kongepokal i fotball.
2003 – 2006 FØRST KVALIKDRAMA SÅ MEDALJER OG SERIEGULL
Sesongene 2003-06 ble preget av topp dramatikk i serie�innspurten hvert eneste år. Det var ikke før dommeren blåste
av i aller siste serie- eller kvalifiseringskamp at skjebnen ble
avgjort for Vålerenga.
I 2003 skulle Vålerenga Fotball virkelig etablere seg i Tippe�ligaen, men unngikk istedenfor nedrykk og økonomisk katas�trofe med en hårsbredd. Det var enda mer som sto på spill i
andre kvalifiseringskamp i Vallhall mot Sandefjord, enn det
var i 2000 da Klanen sto lamslåtte igjen på Ullevaal. Nå var
det ikke bare nedrykk det sto om, men også en radering av
fotballavdelingen sportslig og økonomisk. 5-3- kampen sto
ikke i stil med resten av sesongen. Heller ikke avansementet
til UEFA-cupens tredje runde bare fem dager senere.
Det var ikke mange som hadde store forventninger foran
2004-sesongen. Situasjonen ble imidlertid snudd fullstendig
på hodet ved at klubben som eneste lag fulgte Rosenborg
til døra etter tidenes seriethriller. Vålerenga stod til slutt
likt med serievinneren i poeng og målforskjell, men tapte
på færre scorede mål. Nærmere seriegull var det umulig å
komme. Og Vålerenga hadde gjort sin beste sesong på 20 år.
2005 - Etter 21 år skulle Vålerenga igjen trone øverst som
Norges beste fotballag. Rosenborgs seriemesterskapsrekke
over 13 år ble endelig brutt, men det var overraskende ny�opprykkede Start som skulle bli den verste motstanderen.
Dramatisk ble det også, Vålerengas skjebne skulle for tredje
året på rad avgjøres i siste kamp.
Etter fjorårets opptur både sportslig og økonomisk, var
solide og seiersvante Vålerenga av mange regnet som den
største favoritten til seriegullet. Særlig etter at laget gjorde
det godt i nyskapningen Royal League, fikk beholde Steffen
Iversen og kapret midtbanetalentet Christian Grindheim
fra Haugesund. Men det var Morten Berre som skulle bli
den store scoringshelten før sommeren. Han satte ny
Vålerengarekord ved å score i alle de fem første seriekam�pene, med høydepunktet da han ble matchvinner med to mål
på Lerkendal i juni.
Da hadde imidlertid laget lenge vært inne i en dårlig pe�riode. VIF lå på tredjeplass da sommerferien sto for dør, hele
seks poeng bak Start. Men forventingene gikk i været igjen
da Tore Andre Flo og Magne Hoseth ble hentet da overgangs�vinduet åpnet. Til slutt ble det også klart at Steffen Iversen
valgte å bli sesongen ut.
Det var imidlertid ikke disse spillerne som gjorde utslaget. På
dette tidspunktet var det heller et samlet hardtkjempende
lag, samt den ferske landslagsspilleren Christian Grindheim,
og en gigantisk sisteskanse gjennom hele sesongen,
landslagskeeper Arni Gautur Arason, som var avgjørende.
For i løpet av ti serierunder fra 27. juni til 18. september,
sørget gutta for 26 poeng og serieledelse. Høydepunktet var i
slutten av august da Vålerenga lå godt an til både Mesterliga,
cupfinale og seriegull. I siste mesterligakvalifiseringsrunde
mot belgiske Brugge på Ullevaal, var Enga kompakte og
defensivt nærmest perfekte. Og da gutta la seg høyere et�ter pause, kom målet som fikk Klanen til å eksplodere. 1-0
seieren holdt til 0-1, ekstraomganger og straffespark-konkur�ranse i Belgia. Bare millimetere fra Mesterligaen.
Fram til da hadde laget satt ny VIF-rekord ved å score i alle
de 36 obligatoriske kamper hittil dette året bortsett fra i en
seriekamp.
Nå ble det imidlertid fokusert mye på hardt kampprogram,
stadig nye formasjoner og endringer i laguttaket. Samlet fikk
disse faktorene Vålerenga ut av balanse.
Lagets siste seier kom da det gjenstod hele seks serierun�der, da løsnet det imidlertid skikkelig i en tjue minutters
periode i Fredrikstad (4-0). Så begynte en av tidenes lengste
|
