|
1913-1939 VEIEN MOT STORKLUBB
Vålerengens Idrettsforening ble stiftet den 29. juli 1913 i et
kassesnekkeri i bakgården i Vålerenggata 29. Da hadde allerede forløperen Spark, senere Vaalerengens Fotboldklub,
eksistert siden 1898. Men denne dagen innkalte fotboldkluben til ekstraordinær generalforsamling for å danne en
idrettsforening på Vålerenga. De 27 som møtte opp ble enige
om navnet Spring og at klubben skulle ha fotball, ski, friidrett
og bryting som aktiviteter. Vålerenga Fotball er dermed den
eneste avdelingen som har eksistert i alle år siden etableringen. Året etter skiftet idrettsforeningen navn til dagens
Vålerengens Idrettsforening.
Allerede i klubbens første år skaffet Vålerengens Idrettsforening seg en betydelig tilhengerskare som skapte blest
om kampene. De sportslige resultatene var riktignok ikke
så imponerende i starten, men i begynnelsen av 1920-årene
fikk VIF sitt første gode lag. Det sørget for opprykk til Oslokretsens A-serie i 1921. I 1925 spilte VIF seg til fjerde runde i
NM, og i 1927 kom gjennombruddet med seier i krets-mesterskapet. Dette lagets mest framstående spiller var den unge
landslagskeeperen Henry «Tippen» Johansen som skulle
bli klubbens store stjerne og samlingspunkt. I 1932 var et
forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og
nådde dessuten fjerde runde etter blant annet å ha beseiret
sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap
både i 1933 og 1934 samt andreplasser i 1935 og 1936, og
plass i fjerde runde i NM 1933 og 1935. Sjøl om VIF holdt
stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste
det seg gang på gang for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936 da
de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for Vigør
fra Kristiansand på Ullevaal.
Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig et varemerke
for klubben. I åra 1937–1939 var VIF også med i den nye
Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen.
Vålerengen hadde imidlertid etablert seg som en storklubb.
1947–1957 FRA STORLAG TIL HEISLAG
I åra like etter krigen hadde Vålerenga glede av en ny god generasjon. VIF skulle for første gang vise at de var blant Norges
beste fotballag. Lagets store spiller var halfkjempen Thorleif
«Toffa» Olsen, og sammen med VIF-legender som keeper Arild
Andresen, Ragnar Berge, Gunnar Pedersen, Trygve Arnesen,
Bamse Hansen og Leif Olsen hadde Vålerenga et slagkraftig
lag. Det toppet seg med sølvmedalje i hovedsseriens første
år i 1949. Men fra 1952 til 1957 var VIF ustabile og rykka to
ganger ned i landsdelsserien.
1958–1968 BOHEMENES TIDSALDER
I 1959 var Vålerenga tilbake i toppserien med en sammensveiset gjeng unggutter fra lokalmiljøet, som etter hvert
skulle utgjøre kjernen på 60-tallets
sagnomsuste bohemlag. I denne perioden var Helmuth
Steffens en av lagets
mest markante
ledere. Han var Mr.
Vålerenga personlig
og skapte en klubbånd mange misunte
laget. Imagen hadde
de fått fordi klubben
hadde personligheter som gjorde hva
de ville med ballen,
og en oppmann
som var mester i
markedsføring.
Den mest sentrale i denne sammenhengen var den allsidige showmannen Einar Bruno Larsen, mens målene særlig ble besørget av Terje Henger’n Hellerud og Leif Eriksen.
Bohemene kommuniserte gjerne med publikum og hadde
dialog gående med dommeren. Også på denne tiden var det
VIF som trakk det klart største publikumet av Oslo-lagene.
Laget spilte til tider blendende (bronse 1961), men var også
temmelig ujevnt, og måtte derfor nøye seg med beskjedne
plasseringer i toppserien i årene 1962-64.
Seriemester 1965: Vålerenga skulle endelig vinne noe
i norsk fotball, og da passa det bra at det var de ekte
Vålerenga-bohemene som sto bak det første virkelige gullet i
klubbens historie. Helmuth Steffens kunne med full rett si at
han hadde klart å ale opp et mesterskapslag uten særlig hjelp
utenfra. Under ledelse av den myndige østerrikske treneren
Anton Ploderer klarte laget til de flestes overraskelse å holde
koken gjennom hele sesongen. Vålerengas seier satt langt
inne. På et tidspunkt hadde bohemene fem poengs ledelse til
nærmeste klubb, men forspranget skrumpa inn. Mot slutten
var Lyn faretruende nær, men de tre siste kampene avslørte
en ny side av VIF som ga et fortjent mesterskap. Laget viste at
de også kunne kjempe i motgang.
I de to neste sesongene var klubben igjen tilbake i det
vante, mer uforutsigbare sporet, og i 1968 endte det etter
hvert noe aldersstegne laget helt sist på tabellen.
1969–1972 DE TUNGE ÅRA
Etter nedrykket ga mange av de sentrale spillerne seg, og
klubben fortsatte nedturen med degradering til 3. divisjon i
1970. I denne perioden så det også dårlig ut for klubben når
det gjaldt det utenomsportslige, og lokale krefter måtte stille
opp for at et sammenbrudd skulle unngås. I noen år fungerte
skraphandleren Leif «Makker’n» Antonsen som klubbens
redningsmann, blant annet ved at hans Kvikk Ryddekompani
sørget for å sysselsette en god del av spillerne.
1973–1979 MOT LYSERE TIDER
I 1973 var VIF igjen klare for toppserien etter å ha slått Bryne
og Mjølner i kvalifiseringen, og året etter gjennomførte
laget en sterk comeback-sesong og kunne innkassere en
bronse—medalje. De to veteranene Terje Gulbrandsen og
Trond Hoftvedt trakk mye av lasset. Men som så ofte før var
oppturen kortvarig; allerede
i 1975 var laget
klart for 2. divisjon
igjen. Uoverensstemmelser mellom Odd Iversen
og Rosenborg førte
til at Vålerenga
sikret seg tidenes
norske goalgetter
og hodespesialist
foran 1976-sesongen. Ivers hadde
spilt 30 kamper for
landslaget, men
det var tre år siden
sist. VIF satsa alt
på at målkongen skulle gjøre oppholdet i 2. divisjon så kort
som mulig, og investeringa innfridde absolutt forventningene.
Trønderen fant seg godt til rette i Vålerenga, trente godt,
gjorde igjen suksess på banen, og bidro til at klubben fikk en
ny giv og nyvakt publikumsinteresse. I de følgende sesongene gjenetablerte Vålerenga seg i toppserien, men måtte
nøye seg med plasseringer midt på tabellen.
1980–1985 VÅLERENGAS GULLALDER
Høsten 1979 foregikk det et stort generasjonsskifte i
Vålerenga. Det ble gjort dyre investeringer i spillerstallen, og
VIF satte stadig nye prisrekorder. Laget, trent av den gamle
klubbhelten Leif Eriksen, bestod av gamle veteraner som
Yngve Andersen, Terje Olsen og Erik Foss som på en utmerka
måte ble supplert av nyervervelsene Tom Jacobsen, Vidar
Davidsen, Morten Haugen, Tor Brevik og landslags-keeperen
Tom R. Jacobsen. Utover sesongen viste det seg at VIF var
et lag med stort potensial, men uten den stabiliteten som
skulle til for å bli seriemester. Laget gjorde sine beste kamper
i cupen, og i klubbens 68. år kom Oslos kjæledegger til cupfinalen for aller første gang. På Ullevaal var ledelsen lure nok
til å gi gutta kunstgressko på det glatte underlaget, og knuste
fullt fortjent Lillestrøm 4–1 i en underholdende kamp.
Foran 1981-sesongen ble angrepet ytterligere forsterka
med landslagssenteren Pål Jacobsen fra Ham/Kam. Nok en
gang stilte han på samme lag som broder Tom, og akkurat
dette samarbeidet var en viktig del av Vålerengas suksess. I
1981 viste laget seg å holde i serien også, og sikra seg mesterskapet etter en solid høstspurt. Trener Leif Eriksen forma VIF
til å bli en stabil lagmaskin, hvor gutta jobba for hverandre.
Med Tom Jacobsen og Vidar Davidsen på midtbanen, og en
opplagt og nærmest skadefri Pål Jacobsen var suksessen
sikra. I Vålerengas offensive spillestil hadde et solid midtforsvar vært et savn. Leif Eriksen prøvde flere alternativer før
han slapp til Dag Roar Austmo. 25-åringen kom fra Steinkjer
før sesongen, men slapp ikke til i vårsesongen. Da han fikk
sjansen, spilte han glimrende hele høsten. I tillegg dukket
kjempetalentet Henning Bjarnøy opp som spiss i de siste
rundene, og scora blant annet seiersmålet i siste minutt mot
serielederen Rosenborg. 17-åringen, som kom fra egne rekker,
ble en joker med sine fem mål i de fire siste kampene.
|
