Vålerengens Idrettsforening ble stiftet den 29. juli 1913 i et
kassesnekkeri i bakgården i Vålerenggata 29. Da hadde allerede forløperen Spark, senere Vaalerengens Fotboldklub,
eksistert siden 1898. Men denne dagen innkalte fotboldkluben til ekstraordinær generalforsamling for å danne en
idrettsforening på Vålerenga. De 27 som møtte opp ble enige
om navnet Spring og at klubben skulle ha fotball, ski, friidrett
og bryting som aktiviteter. Vålerenga Fotball er dermed den
eneste avdelingen som har eksistert i alle år siden etableringen. Året etter skiftet idrettsforeningen navn til dagens
Vålerengens Idrettsforening.
Allerede i klubbens første år skaffet Vålerengens Idrettsforening seg en betydelig tilhengerskare som skapte blest
om kampene. De sportslige resultatene var riktignok ikke
så imponerende i starten, men i begynnelsen av 1920-årene
fikk VIF sitt første gode lag. Det sørget for opprykk til Oslokretsens A-serie i 1921. I 1925 spilte VIF seg til fjerde runde i
NM, og i 1927 kom gjennombruddet med seier i krets-mesterskapet. Dette lagets mest framstående spiller var den unge
landslagskeeperen Henry «Tippen» Johansen som skulle
bli klubbens store stjerne og samlingspunkt. I 1932 var et
forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og
nådde dessuten fjerde runde etter blant annet å ha beseiret
sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap
både i 1933 og 1934 samt andreplasser i 1935 og 1936, og
plass i fjerde runde i NM 1933 og 1935. Sjøl om VIF holdt
stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste
det seg gang på gang for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936 da
de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for Vigør
fra Kristiansand på Ullevaal.
Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig et varemerke
for klubben. I åra 1937–1939 var VIF også med i den nye
Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen.
Vålerengen hadde imidlertid etablert seg som en storklubb.
1947–1957 FRA STORLAG TIL HEISLAG
I åra like etter krigen hadde Vålerenga glede av en ny god generasjon. VIF skulle for første gang vise at de var blant Norges
beste fotballag. Lagets store spiller var halfkjempen Thorleif
«Toffa» Olsen, og sammen med VIF-legender som keeper Arild
Andresen, Ragnar Berge, Gunnar Pedersen, Trygve Arnesen,
Bamse Hansen og Leif Olsen hadde Vålerenga et slagkraftig
lag. Det toppet seg med sølvmedalje i hovedsseriens første
år i 1949. Men fra 1952 til 1957 var VIF ustabile og rykka to
ganger ned i landsdelsserien.
