Tor «Jern-Gustav» Gundersen
Trolig er han den største av dem alle. Den største ishockeyspilleren som noen gang har trukket i VIF-drakta. Ikke det største talentet, ikke den fremste artisten, men likevel den største. Fordi han var den mest oppofrende, hardføre og 100 % ekte Vålerenga-gutten. Tor Gundersen var kaptein og spillende trener for laget som tok ti NM-gull fra 1960 til 1971. Født i 1935 i Jordalsgata begynte han først med bandy i VIF og på skolelaget rett etter krigen sammen med brødrene Ivar (f. 1934), Sverre (f. 1937) og Terje (f. 1943).
”Før Jordal Amfi ble bygd, trente vi i Bingen, og så fort det var en ledig treningstime, så var vi der,” forteller Tor Gunders. –”Vi var så utrolig gode kamerater i Vålerenga, derfor stilte vi opp på lørdagsmorran klokka sju, eller på søndagsmorran til samme tid. Etter at Amfi’n ble bygd før OL i 52, ble det enda trangere om plassen, men vi tok de timene vi fikk. Det var ofte ved 11-tida om kvelden, men vi stilte opp, alle mann.”
Tor og kameratene spilte både fotball, bandy og hockey. På skolelaget og i VIF. Men det var som back på ishockeylaget at Tor skulle gjøre seg mer bemerket enn noen annen. “Jern-Gustav” hadde nemlig evnen til å spille praktisk talt hele kampen uten hvile om det var påkrevd. Han kom inn på A-laget allerede tidlig på 50-tallet, og ble plassert som back sammen med selveste ”Tyten” før sistnevnte gikk over i laglederrollen. Da den første kongepokalen ble hentet hjem i 1960, var Tor Gunders både lagkaptein og spillende trener. Samme år ble han også den første VIF-spilleren som ble tildelt Gullpucken som Norges beste ishockeyspiller. Ansvaret var stort, både på og utenfor banen, men det lot aldri til å gå ut over innsatsen. ”Jern-Gustav” kunne stå på isen i samfulle 60 minutter om nødvendig.
”Jeg hadde jo kondis, vet du,” sier han sjøl om den saken, og legger til at det var den tøffe barmarkstreningen om høsten som la grunnlaget. Treningen han sjøl styrte som spillende trener gjennom hele gullalderen. ”De fleste spilte jo fotball, men likevel møtte vi opp alle mann for å løpe rundt i gatene. Den gang skifta vi i den gamle badstua på Jordal, og der skapte vi et helt spesielt miljø. Vi hadde en enorm spirit i laget, og målet var jo å ta Gamlebyen, det store laget på 50-tallet. At vi greide det i 1960 og ti ganger til hadde med spiriten og kameratskapet vårt å gjøre. Det er det som gjør Vålerenga til noe helt spesielt,” konkluderer Tor Gundersen.