Deling av bredde- og eliteavdeling

av Odd Magne Doseth

I Mai 2004 ble det avholdt ordinært årsmøte i Vålerenga Ishockey. Sportslig hadde foregående sesong vært OK til tross for tap mot Storhamar i finalen. Men økonomien var dårlig og i kulissene fantes det noe som er så nær panikk man kan komme i Vålerenga, klubben med ubegrenset selvtillit.

Styret og ledelsen var klar over at eliteserielisensen hang i en tynn tråd. Norges Ishockeyforbund brukte regnskapene både for Vålerenga Ishockey AS og klubben som beslutningsgrunnlag når de skulle tildele lisens for kommende sesong. Og klubben var ille ute. I følge Norges idrettsforbund sine lover kan ikke utøvere og trenere lønnes fra et aksjeselskap, men fra en klubb tilsluttet NIF og i Vålerengas tilfelle også Oslo Ishockeykrets. Et AS kunne ha de kommersielle rettighetene og være ansvarlig for billettinntekter og sponsorinntekter. Klubben hadde lisens som klubb i eliteserien og hadde arbeidsgiveransvaret for spillerne. I AS’et hadde vært en del utskiftninger blant aksjonærer og investeringene i klubben var mindre enn tidligere, for noen av aksjonærene var evnen motivet for å redusere, for andre var det viljen.

Det fantes også et AS som hadde prosjektert med ny stadion og det var en prosess som vi alle vet skulle ta tid og ende med at det ble Oslo Kommune som ble eier av «Nye Jordal». Disse kostnadene var balanseført i regnskapene. Klubben på sin side hadde ikke mye leverandørgjeld, men var på etterslep med både skattetrekk og arbeidsgiveravgift.

Allerede før årsmøtet i 2004 hadde styret hatt en del møter om klubbens fremtid. Først pratet Odd Magne Doseth og Jan Tore Kjær en del rundt alternative løsninger, alt fra å si opp samarbeidsavtalen med AS’et og starte på nytt med nye investorer til å legge all drift, inkludert markedsrettighetene inn i klubben.

Det ordinære årsmøtet i Vålerenga Ishockey ga tilslutning til å «utrede» en deling av klubben. Det ble nedsatt en gruppe som skulle komme med et forslag. Gruppen besto av Anders Åsle, Odd Magne Doseth, Jan Tore Kjær, Gunnar Molnes og Tom Pedersen.

Etter hvert ble også Jan Petter Selvik og Jan Brandvold inkludert i prosessen. Begge har lang fartstid i Vålerenga og erfaring fra forretning og næringsliv. Og begge hadde hjertet solid plantet i Vålerenga. En å kaste puck med var også Odd Skarheim, leder i Vålerenga Fotball Elite som Doseth kjente godt fra før. Fotballen hadde allerede en modell og avtaler som satte opp grenser mellom klubb, AS og forbund der klubben hadde både en breddeklubb og en eliteklubb. Advokat Kleven, en av Norges beste advokater på området ble også en viktig ressurs.

Hovedformålet med å dele klubben til en breddeklubb og en eliteklubb var økonomi, samt å beskytte breddedelen og dermed 400 unge ishockeyspillere. Yngres avdeling jobbet riktig både med tanke på utvikling av spillere og tiltak for å skape inntekter. I en situasjon der klubben mistet nødvendige lisenser og i ytterste konsekvens måtte velge konkurs eller oppbud var det de yngste lagenhetene som ville få problemer.

Løsning ble å dele Vålerenga Ishockey i to forskjellige klubber, en breddeklubb og en eliteklubb. Dette var en helt ny modell innen Norsk ishockey og klubben møtte en god del motstand både internt og i norsk ishockey generelt. Vålerenga ble den første klubben i Norge som innførte denne modellen. I dag er den samme modellen et krav fra Norges Ishockeyforbund for å få lisens som eliteserieklubb.

Konseptet med å skille bredde og elite var som nevnt økonomisk motivert, men i alt arbeidet med å gjennomføre endringen var det klubben Vålerenga som ble satt i første rekke. Jan Tore Kjær hadde både spilt og vært leder i klubben, Jan Petter Selvik, Jan Brandvold og Odd Magne Doseth hadde alle hatt sønner i klubben og visste alle at ungdomssatsingen var viktig for å ha et godt lag i toppligaen år etter år. På denne tiden hadde Vålerenga en yngres avdeling der Alexander Bonsaksen, Brede Csiszar , Mathis Olimb, Patrick Kolsrud , Ken Andre Olimb og flere andre var på vei opp. Derfor begynte styret allerede i mai og sette opp avtaler mellom elite og bredde på papir slik at alle parter ble hørt og at VIF-logoen og klubbidentitet ble tatt vare på.

I Juni 2004 ble det derfor enighet om en avtale mellom det som skulle fortsette som Vålerenga Ishockey (breddeavdelingen) og den nye klubben Vålerenga Ishockey Elite. Gjeld til myndighetene angående skatt og arbeidsgiveravgift ble innbetalt og det ble satt opp en avtale med 17 punkter som skulle sikre samarbeidet mellom de to klubbene. Her kan nevnes:

- Begge lag skal bruke samme logo, drakter og farger i henhold til Vålerengas merkevareprogram.

- Bredden ble inkludert i alle utstyrsavtaler som Elite fremforhandlet.

- Salgsrettighetene på Jordal både når det gjaldt kafédrift og loddsalg på A-kamper ble delt.

- Alle tillitsvalgte i bredden fikk billetter til A-kamper.

- Bredden fikk 8 VIP og 20 andre billetter til A-kamper for å ta med samarbeidspartnere.

- Alle yngre lag fikk presentere seg på A-kamper.

- Elite skulle frigi spillere til aktiviteter / breddearrangementer.

Et eget, og viktig punkt i avtalen var at styret forhandlet frem en avtale med NIHF for å sikre enkel overgang mellom de klubbene når det gjaldt spillere. Med dette var klubben to juridiske enheter, men likevel var det Vålerenga Ishockey.