Vålerenga Fotball - Historien

Arkivet - Offisiell statistikk & historikk Diverse historier VÅLERENGA FOTBALL - HISTORIEN Av Jarle Teigøy 1913-1939 VEIEN MOT STORKLUBB Vålerengens Idrettsforening ble stiftet den 29. juli 1913 i et kassesnekkeri i bakgården i Vålerenggata 29. Da hadde allerede forløperen Spark, senere Vaalerengens Fotboldklub, eksistert siden 1898. Men denne dagen innkalte fotboldkluben til ekstraordinær generalforsamling for å danne en idrettsforening på Vålerenga. De 27 som møtte opp ble enige om navnet Spring og at klubben skulle ha fotball, ski, friidrett og bryting som aktiviteter. Vålerenga Fotball er dermed den eneste avdelingen som har eksistert i alle år siden etableringen. Året etter skiftet idrettsforeningen navn til dagens Vålerengens Idrettsforening. Allerede i klubbens første år skaffet Vålerengens Idrettsforening seg en betydelig tilhengerskare som skapte blest om kampene. De sportslige resultatene var riktignok ikke så imponerende i starten, men i begynnelsen av 1920-årene fikk VIF sitt første gode lag. Det sørget for opprykk til Oslokretsens A-serie i 1921. I 1925 spilte VIF seg til fjerde runde i NM, og i 1927 kom gjennombruddet med seier i krets-mesterskapet. Dette lagets mest framstående spiller var den unge landslagskeeperen Henry «Tippen» Johansen som skulle bli klubbens store stjerne og samlingspunkt. I 1932 var et forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og nådde dessuten fjerde runde etter blant annet å ha beseiret sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap både i 1933 og 1934 samt andreplasser i 1935 og 1936, og plass i fjerde runde i NM 1933 og 1935. Sjøl om VIF holdt stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste det seg gang på gang for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936 da de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for Vigør fra Kristiansand på Ullevaal. Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig et varemerke for klubben. I åra 1937–1939 var VIF også med i den nye Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen. Vålerengen hadde imidlertid etablert seg som en storklubb. 1947–1957 FRA STORLAG TIL HEISLAG I åra like etter krigen hadde Vålerenga glede av en ny god generasjon. VIF skulle for første gang vise at de var blant Norges beste fotballag. Lagets store spiller var halfkjempen Thorleif «Toffa» Olsen, og sammen med VIF-legender som keeper Arild Andresen, Ragnar Berge, Gunnar Pedersen, Trygve Arnesen, Bamse Hansen og Leif Olsen hadde Vålerenga et slagkraftig lag. Det toppet seg med sølvmedalje i hovedsseriens første år i 1949. Men fra 1952 til 1957 var VIF ustabile og rykka to ganger ned i landsdelsserien. 1958–1968 BOHEMENES TIDSALDER I 1959 var Vålerenga tilbake i toppserien med en sammensveiset gjeng unggutter fra lokalmiljøet, som etter hvert skulle utgjøre kjernen på 60-tallets sagnomsuste bohemlag. I denne perioden var Helmuth Steffens en av lagets mest markante ledere. Han var Mr. Vålerenga personlig og skapte en klubbånd mange misunte laget. Imagen hadde de fått fordi klubben hadde personligheter som gjorde hva de ville med ballen, og en oppmann som var mester i markedsføring. Den mest sentrale i denne sammenhengen var den allsidige showmannen Einar Bruno Larsen, mens målene særlig ble besørget av Terje Henger’n Hellerud og Leif Eriksen. Bohemene kommuniserte gjerne med publikum og hadde dialog gående med dommeren. Også på denne tiden var det VIF som trakk det klart største publikumet av Oslo-lagene. Laget spilte til tider blendende (bronse 1961), men var også temmelig ujevnt, og måtte derfor nøye seg med beskjedne plasseringer i toppserien i årene 1962-64. Seriemester 1965: Vålerenga skulle endelig vinne noe i norsk fotball, og da passa det bra at det var de ekte Vålerenga-bohemene som sto bak det første virkelige gullet i klubbens historie. Helmuth Steffens kunne med full rett si at han hadde klart å ale opp et mesterskapslag uten særlig hjelp utenfra. Under ledelse av den myndige østerrikske treneren Anton Ploderer klarte laget til de flestes overraskelse å holde koken gjennom hele sesongen. Vålerengas seier satt langt inne. På et tidspunkt hadde bohemene fem poengs ledelse til nærmeste klubb, men forspranget skrumpa inn. Mot slutten var Lyn faretruende nær, men de tre siste kampene avslørte en ny side av VIF som ga et fortjent mesterskap. Laget viste at de også kunne kjempe i motgang. I de to neste sesongene var klubben igjen tilbake i det vante, mer uforutsigbare sporet, og i 1968 endte det etter hvert noe aldersstegne laget helt sist på tabellen. 1969–1972 DE TUNGE ÅRA Etter nedrykket ga mange av de sentrale spillerne seg, og klubben fortsatte nedturen med degradering til 3. divisjon i 1970. I denne perioden så det også dårlig ut for klubben når det gjaldt det utenomsportslige, og lokale krefter måtte stille opp for at et sammenbrudd skulle unngås. I noen år fungerte skraphandleren Leif «Makker’n» Antonsen som klubbens redningsmann, blant annet ved at hans Kvikk Ryddekompani sørget for å sysselsette en god del av spillerne. 1973–1979 MOT LYSERE TIDER I 1973 var VIF igjen klare for toppserien etter å ha slått Bryne og Mjølner i kvalifiseringen, og året etter gjennomførte laget en sterk comeback-sesong og kunne innkassere en bronse—medalje. De to veteranene Terje Gulbrandsen og Trond Hoftvedt trakk mye av lasset. Men som så ofte før var oppturen kortvarig; allerede i 1975 var laget klart for 2. divisjon igjen. Uoverensstemmelser mellom Odd Iversen og Rosenborg førte til at Vålerenga sikret seg tidenes norske goalgetter og hodespesialist foran 1976-sesongen. Ivers hadde spilt 30 kamper for landslaget, men det var tre år siden sist. VIF satsa alt på at målkongen skulle gjøre oppholdet i 2. divisjon så kort som mulig, og investeringa innfridde absolutt forventningene. Trønderen fant seg godt til rette i Vålerenga, trente godt, gjorde igjen suksess på banen, og bidro til at klubben fikk en ny giv og nyvakt publikumsinteresse. I de følgende sesongene gjenetablerte Vålerenga seg i toppserien, men måtte nøye seg med plasseringer midt på tabellen. 1980–1985 VÅLERENGAS GULLALDER Høsten 1979 foregikk det et stort generasjonsskifte i Vålerenga. Det ble gjort dyre investeringer i spillerstallen, og VIF satte stadig nye prisrekorder. Laget, trent av den gamle klubbhelten Leif Eriksen, bestod av gamle veteraner som Yngve Andersen, Terje Olsen og Erik Foss som på en utmerka måte ble supplert av nyervervelsene Tom Jacobsen, Vidar Davidsen, Morten Haugen, Tor Brevik og landslags-keeperen Tom R. Jacobsen. Utover sesongen viste det seg at VIF var et lag med stort potensial, men uten den stabiliteten som skulle til for å bli seriemester. Laget gjorde sine beste kamper i cupen, og i klubbens 68. år kom Oslos kjæledegger til cupfinalen for aller første gang. På Ullevaal var ledelsen lure nok til å gi gutta kunstgressko på det glatte underlaget, og knuste fullt fortjent Lillestrøm 4–1 i en underholdende kamp. Foran 1981-sesongen ble angrepet ytterligere forsterka med landslagssenteren Pål Jacobsen fra Ham/Kam. Nok en gang stilte han på samme lag som broder Tom, og akkurat dette samarbeidet var en viktig del av Vålerengas suksess. I 1981 viste laget seg å holde i serien også, og sikra seg mesterskapet etter en solid høstspurt. Trener Leif Eriksen forma VIF til å bli en stabil lagmaskin, hvor gutta jobba for hverandre. Med Tom Jacobsen og Vidar Davidsen på midtbanen, og en opplagt og nærmest skadefri Pål Jacobsen var suksessen sikra. I Vålerengas offensive spillestil hadde et solid midtforsvar vært et savn. Leif Eriksen prøvde flere alternativer før han slapp til Dag Roar Austmo. 25-åringen kom fra Steinkjer før sesongen, men slapp ikke til i vårsesongen. Da han fikk sjansen, spilte han glimrende hele høsten. I tillegg dukket kjempetalentet Henning Bjarnøy opp som spiss i de siste rundene, og scora blant annet seiersmålet i siste minutt mot serielederen Rosenborg. 17-åringen, som kom fra egne rekker, ble en joker med sine fem mål i de fire siste kampene. Før 1982-sesongen ble det bestemt at laget kunne styrkes ytterligere. Klubben takka derfor ja da Stein Gran fra Lyn og Lasse Eriksen fra Frigg meldte sin interesse. Men det ble dyrt, og VIF måtte ut med over 200 000 kroner for å sikre seg spillerne. Før sesongen ble det fokusert mye på Vålerengas spillerkjøp da A-lagsstallen hadde kosta nærmere 800.000 kroner. I tillegg var trener Knut Erik Rikheim henta fra Fredrikstad. Optimismen var dermed stor før sesongstart. Pressen mente at laget var enda bedre enn forrige sesong, og lanserte VIF som favoritt. Laget åpna med fire strake seire på rad i serien, men så skar det seg, og etter bare ni serierunder fikk Kjell Erik Rikheim sparken. Deretter tok Leif Eriksen over på ny, og etter en god høstsesong tok laget seg opp til fjerdeplass. Formann Tor Jørgensen hadde store ambisjoner på klubbens vegne, målsettingen var nasjonal dominanse og suksess i Europa. Foran 1983-sesongen sørga han for å hente inn trenerkapasiteten Gunder Bengtsson som kom fra IFK Gøteborg hvor han hadde leda svenskene til UEFA-cupmesterskap. Gunder hadde sine klare synspunkter på hvordan VIF skulle spille sin fotball. Det var resepten som hadde gitt IFK Gøteborg den enorme suksessen. VIF skulle spille med soneforsvar, press på ballfører og disiplin. Det var et strengt organisert forsvarsspill med press, sikring og sideforskyvning i nøye inntrente detaljer. I angrep var oppskriften faste oppspillmønstre med inntrente bevegelser og timing. De færreste kunne stå seg mot «Gundermetoden», og omlegginga ga umiddelbart resultater. Vålerenga skulle i begynnelsen få problemer med å overbevise sin tilhengerskare med den nye stilen. Men det hjalp etter hvert som resultatene begynte å strømme inn. Laget var så suverent at spenningen i serien var fraværende. Sjøl uten en skada Pål Jacobsen i flere høstkamper kunne VIF ro gullet i land. Med nytt seriemesterskap og finaleplass i cupen, kunne klubben feire 70-årsjubileet som Norges dominerende fotballag. 1984 begynte med at trener Gunder Bengtsson reiste til Madeira, der et fire måneders engasjement i Maritimo var mer enn han kunne motstå. Han var tilbake igjen før sjette serierunde etter at laget hadde tatt fire strake seire. Under svenskens ledelse gjennomførte laget en bånnsolid høstsesong, og var klare som seriemestere tre runder før slutt. Da kunne klubben innkassere sitt tredje seriemesterskap på fire år. Klubben vant serien med hele sju poeng, og en utrolig målforskjell på 40–14! Dette var den fintesterke og hurtige Egil «Snapper’n» Johansens store år. Ellers fikk klubben en ny landslagsspiller i det unge backtalentet Per Edmund Mordt som kom gratis fra Kolbotn. Kritiske røster hevda at VIF hadde skaffa seg et nytt image. Det var blitt et homogent, gjennomsystematisert lag som mangla konkurranse i Norge, men uten den sjarmen som hører til i Vålerenga-tradisjonen. Det systematiske og fast dikterte spillet kjedet publikum, som savna showet, personlighetene og uforusigbarheten. Supporterne trykket til seg Tore Nilsen og Egil «Snapper’n» Johansen. De to var i hvert fall små og hjulbeinte og kom fra Oslo øst. VIF vant kamp etter kamp på veien mot sitt mest suverene seriemesterskap, men for hver kamp ble det også tommere og tommere på Bisletts tribuner. Tilskuersnittet på hjemmekampene falt til 5500, noe som var langt under det budsjetterte. På høsten svikta publikum totalt de suverene mesterne. Samtidig med at VIF opplevde større sportslig suksess enn noen gang, ble klubbens administrative svakheter og mangel på økonomisk styring granska nærmere. Gjelda hopa seg opp. Uroen begynte på generalforsamlingen i 1983, da det ble krangel om regnskapet. Det førte til slutt til bokettersyn i regi av NFF i 1984, som avdekka mange hull, mange ulovlige utbetalinger til spillerne og en total mangel på bilag. under Bengtsson lærte klubben om behovet for kontinuitet, og mente at Olle Nordin var personen som skulle kunne føre VIF-stilen videre i 1985. Vålerenga gjorde også et sjakktrekk da de fikk Fredrikstads Jørn Andersen gratis til klubben. Sesongen for Jørn endte med 23 seriemål, landskamper og proffkontrakt i Tyskland. Oslos stolthet gjorde, med god hjelp av Jørn, en bra sesong med bronsemedalje i serien og nok en cupfinale. Her ble erkefienden Lillestrøm for sterke og revansjerte 1–4-tapet fra 1980 med samme sifre. VIF-ledelsen hadde kalkulert med 6000 tilskuere på hver hjemmekamp, men bare 4500 møtte opp. Klubbens økonomiske problemer bare fortsatte. 1986-1992 SJU MAGRE ÅR I 1986 hadde 22 spillere non-amatør kontrakt, noe som måtte halveres før 87-sesongen. I 1987 ble klubben begjært konkurs, men ble redda på overtid. I 1989 ble klubben av økonomiske grunner delt i tre. VIF Fotball ble det nye navnet på fotballlaget. I 1990 rykka VIF ned etter 14 sesonger på rad i eliteserien, og redda seg med et nødskrik fra ytterligere nedrykk i 1992. 1993 – 2002 DET SVINGER MED ENGA Tidsepoken var prega av ekstreme svingninger fra avgrunn til topp. Først Vidar Davidsens trenerperiode, som endte med cupfinaleseier i 1997. Underveis også århundrets økonomiske redningsaksjon og investorenes inntog i 1995. Deretter kom Drillo-effekten som overbevisende redda klubben fra nedrykk i 1998. Underet i Istanbul, der VIF kvalifiserte seg til kvartfinale i cupvinnercupen, var det store høydepunktet. Men etter to tunge sesonger med mange dyre spillerkjøp, ble det nedrykk etter det stormfylte gjørmeslaget mot Sogndal. Rekdal tok over som trener i 2001, og førte klubben dit den hører hjemme. I 2002 tok Vålerenga hjem sitt tredje cupmesterskap, men året etter måtte Vålerenga ut i tidenes mest nervepirrende kvalikkamp mot Sandefjord. Perioden ble ellers prega av offentlig krangel og skittentøyvask i klubbens stell og styre. Bøter og poengtrekk fra NFF var også en kjenningsmelodi. HØYDEPUNKTENE I PERIODEN I 1997, da vi lå i 1. divisjon, ble suksesstrener Lars Tjærnås knytta til klubben, og etter sommerferien ble Norges dyreste juniorspiller, John Carew, henta fra Lørenskog. Sesongen starta noe treigt, men laget fant raskt formen. Vålerenga festa grepet etter å ha vunnet 6–2 over serieleder Moss på Bislett, og holdt unna for konkurrentene på høsten. Denne oppturen gikk parallelt med en formidabel cupinnsats, med seire over eliteserieklubbene Brann, Sogndal og Viking. Semifinalekampene mot sistnevnte ble for øvrig John Carews store gjennombrudd. Vålerenga skulle dermed møte årets bronsevinner, Strømsgodset i finalen. I løpet av kampen skulle det vise seg at det var divisjonsforskjell mellom laga, men det var Vålerenga og ikke Godset som var på et høyere nivå. Gutta angrep fra første sekund, og Strømsgodset var knapt nær ballen i første omgang. Vi tar med drømmemålene i 2. omgang da stillingen var 2-2: Ballen ble vinni høyt oppe og havna hos Carew. Lille-John løfta ballen over en motspiller til Haug som vippa den direkte videre over en annen motspiller til Musæus. Musa befant seg på hjørnet av 16-meteren, men klinte ballen kontant i motsatt hjørne. Et drømmeangrep fra støvel til støvel, og ett av de flotteste målene i cupfinalehistorien. To minutter seinere ble Carew dratt ned på 25 meter, og Bjørn Arild Levernes satte punktum med et frispark som Arne Scheie mente var det vakreste han hadde sett på Ullevaal siden Ahlsens kanon i 1984. En mann for de store anledninger, Ørni. Alle var enige om at kampen var en av de mest underholdende cupfinaler på år og dag. Det hadde vært en stor festdag på Ullevaal. 1 1998 i cupvinnercupen stod det om kvartfinaleplass da Vålerenga lå under 0-3 ved pause i Istanbul. I andre omgang la Drillo om til 4–4–2 med Carew og Kaasa på topp, uten at det hjalp så mye det første kvarteret. Det ble notert «full kontroll for Besiktas» på blokka etter 60 minutter. Tre minutter senere raget Knut Henry Haraldsen høyest på en corner, og Oslos stolthet var igjen med i kampen. Besiktas virket lammet, og like etter var plutselig Hovi, Kaasa og Carew alene på vei mot keeper Fevzi etter et flott gjennomspill av Ørni. Kaasa var raskest og satt ballen i mål 3–2, og vi var klare for kvartfinale! Laget bytta øyeblikkelig om til 4–5–1 igjen, men fikk stadig sjansen til farlige kontringer, og John Carew ble farligere og farligere selv med to mann hengende rundt halsen. Etter 67 minutter ble han frispilt og var så godt som alene med keeper. Hadde han sett Ørni til venstre for seg, hadde det stått 3–3 allerede her. Det spilte ingen rolle! Bare tre minutter senere sendte Kaasa av gårde en perfekt pasning og John var alene med Fevzi igjen. Denne gangen bomma han ikke, og nå sto det virkelig 3–3. Plutselig kunne Klanen høre hva den selv sang. Da dommeren blåste av kampen, gjensto det bare å komme seg hjem i live. Vålerengas trofaste supportere ble holdt igjen i nærmere halvannen time omgitt av et par hundre politimenn. Vålerenga hadde ikke hatt marginene på sin side i 2002-sesongen, og sto foran finalen uten en eneste ettmålsseier. Men da det virkelig gjaldt, gikk det veien. Rekdal hadde sagt noen uker tidligere at han tvilte på at finalen ville bli noen stor kamp, rent kvalitetsmessig – det fikk han rett i. Det var en ganske sjansefattig affære man var vitne til denne kalde og klare høstdagen på Ullevaal stadion. Men det spilte absolutt ingen rolle, det er fortsatt ikke stilkarakterer i fotball, og Vålerenga gikk seirende ut av bataljen. Bjørn Arild Levernes viste seg igjen å være en mann for de store anledninger. Han fikk æren av å score kampens eneste mål. Målscoreren fra 97-finalen slo til allerede etter fem minutter. Freddy dos Santos sendte en pasning til Johan Arneng som i sin tur serverte ballen på sølvfat til en totalt umarkert Ørni i feltet. Veteranen gjorde akkurat det han skulle gjøre, da han nærmest bredsidet ballen i nettet bak Odd-keeper Erik Holtan. Da eksploderte klanssvingen. Etter en gigantredning av Bolthof klarte laget å holde nullen og klubben kunne helt fortjent motta sin tredje kongepokal i fotball. 2003 – 2006 FØRST KVALIKDRAMA SÅ MEDALJER OG SERIEGULL Sesongene 2003-06 ble preget av topp dramatikk i serieinnspurten hvert eneste år. Det var ikke før dommeren blåste av i aller siste serie- eller kvalifiseringskamp at skjebnen ble avgjort for Vålerenga. I 2003 skulle Vålerenga Fotball virkelig etablere seg i Tippeligaen, men unngikk istedenfor nedrykk og økonomisk katastrofe med en hårsbredd. Det var enda mer som sto på spill i andre kvalifiseringskamp i Vallhall mot Sandefjord, enn det var i 2000 da Klanen sto lamslåtte igjen på Ullevaal. Nå var det ikke bare nedrykk det sto om, men også en radering av fotballavdelingen sportslig og økonomisk. 5-3- kampen sto ikke i stil med resten av sesongen. Heller ikke avansementet til UEFA-cupens tredje runde bare fem dager senere. Det var ikke mange som hadde store forventninger foran 2004-sesongen. Situasjonen ble imidlertid snudd fullstendig på hodet ved at klubben som eneste lag fulgte Rosenborg til døra etter tidenes seriethriller. Vålerenga stod til slutt likt med serievinneren i poeng og målforskjell, men tapte på færre scorede mål. Nærmere seriegull var det umulig å komme. Og Vålerenga hadde gjort sin beste sesong på 20 år. 2005 - Etter 21 år skulle Vålerenga igjen trone øverst som Norges beste fotballag. Rosenborgs seriemesterskapsrekke over 13 år ble endelig brutt, men det var overraskende nyopprykkede Start som skulle bli den verste motstanderen. Dramatisk ble det også, Vålerengas skjebne skulle for tredje året på rad avgjøres i siste kamp. Etter fjorårets opptur både sportslig og økonomisk, var solide og seiersvante Vålerenga av mange regnet som den største favoritten til seriegullet. Særlig etter at laget gjorde det godt i nyskapningen Royal League, fikk beholde Steffen Iversen og kapret midtbanetalentet Christian Grindheim fra Haugesund. Men det var Morten Berre som skulle bli den store scoringshelten før sommeren. Han satte ny Vålerengarekord ved å score i alle de fem første seriekampene, med høydepunktet da han ble matchvinner med to mål på Lerkendal i juni. Da hadde imidlertid laget lenge vært inne i en dårlig periode. VIF lå på tredjeplass da sommerferien sto for dør, hele seks poeng bak Start. Men forventingene gikk i været igjen da Tore Andre Flo og Magne Hoseth ble hentet da overgangsvinduet åpnet. Til slutt ble det også klart at Steffen Iversen valgte å bli sesongen ut. Det var imidlertid ikke disse spillerne som gjorde utslaget. På dette tidspunktet var det heller et samlet hardtkjempende lag, samt den ferske landslagsspilleren Christian Grindheim, og en gigantisk sisteskanse gjennom hele sesongen, landslagskeeper Arni Gautur Arason, som var avgjørende. For i løpet av ti serierunder fra 27. juni til 18. september, sørget gutta for 26 poeng og serieledelse. Høydepunktet var i slutten av august da Vålerenga lå godt an til både Mesterliga, cupfinale og seriegull. I siste mesterligakvalifiseringsrunde mot belgiske Brugge på Ullevaal, var Enga kompakte og defensivt nærmest perfekte. Og da gutta la seg høyere etter pause, kom målet som fikk Klanen til å eksplodere. 1-0 seieren holdt til 0-1, ekstraomganger og straffespark-konkurranse i Belgia. Bare millimetere fra Mesterligaen. Fram til da hadde laget satt ny VIF-rekord ved å score i alle de 36 obligatoriske kamper hittil dette året bortsett fra i en seriekamp. Nå ble det imidlertid fokusert mye på hardt kampprogram, stadig nye formasjoner og endringer i laguttaket. Samlet fikk disse faktorene Vålerenga ut av balanse. Lagets siste seier kom da det gjenstod hele seks serierunder, da løsnet det imidlertid skikkelig i en tjue minutters periode i Fredrikstad (4-0). Så begynte en av tidenes lengste