Vålerenga Fotball - Historien

Arkivet - Offisiell statistikk & historikk Diverse historier VÅLERENGA FOTBALL - HISTORIEN Av Jarle Teigøy 1913-1939 VEIEN MOT STORKLUBB Vålerengens Idrettsforening ble stiftet den 29. juli 1913 i et kassesnekkeri i bakgården i Vålerenggata 29. Da hadde allerede forløperen Spark, senere Vaalerengens Fotboldklub, eksistert siden 1898. Men denne dagen innkalte fotboldkluben til ekstraordinær generalforsamling for å danne en idrettsforening på Vålerenga. De 27 som møtte opp ble enige om navnet Spring og at klubben skulle ha fotball, ski, friidrett og bryting som aktiviteter. Vålerenga Fotball er dermed den eneste avdelingen som har eksistert i alle år siden etableringen. Året etter skiftet idrettsforeningen navn til dagens Vålerengens Idrettsforening. Allerede i klubbens første år skaffet Vålerengens Idrettsforening seg en betydelig tilhengerskare som skapte blest om kampene. De sportslige resultatene var riktignok ikke så imponerende i starten, men i begynnelsen av 1920-årene fikk VIF sitt første gode lag. Det sørget for opprykk til Oslokretsens A-serie i 1921. I 1925 spilte VIF seg til fjerde runde i NM, og i 1927 kom gjennombruddet med seier i krets-mesterskapet. Dette lagets mest framstående spiller var den unge landslagskeeperen Henry «Tippen» Johansen som skulle bli klubbens store stjerne og samlingspunkt. I 1932 var et forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og nådde dessuten fjerde runde etter blant annet å ha beseiret sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap både i 1933 og 1934 samt andreplasser i 1935 og 1936, og plass i fjerde runde i NM 1933 og 1935. Sjøl om VIF holdt stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste det seg gang på gang for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936 da de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for Vigør fra Kristiansand på Ullevaal. Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig et varemerke for klubben. I åra 1937–1939 var VIF også med i den nye Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen. Vålerengen hadde imidlertid etablert seg som en storklubb. 1947–1957 FRA STORLAG TIL HEISLAG I åra like etter krigen hadde Vålerenga glede av en ny god generasjon. VIF skulle for første gang vise at de var blant Norges beste fotballag. Lagets store spiller var halfkjempen Thorleif «Toffa» Olsen, og sammen med VIF-legender som keeper Arild Andresen, Ragnar Berge, Gunnar Pedersen, Trygve Arnesen, Bamse Hansen og Leif Olsen hadde Vålerenga et slagkraftig lag. Det toppet seg med sølvmedalje i hovedsseriens første år i 1949. Men fra 1952 til 1957 var VIF ustabile og rykka to ganger ned i landsdelsserien. 1958–1968 BOHEMENES TIDSALDER I 1959 var Vålerenga tilbake i toppserien med en sammen�sveiset gjeng unggutter fra lokalmiljøet, som etter hvert skulle utgjøre kjer�nen på 60-tallets sagnomsuste bo�hemlag. I denne pe�rioden var Helmuth Steffens en av lagets mest markante ledere. Han var Mr. Vålerenga personlig og skapte en klub�bånd mange misunte laget. Imagen hadde de fått fordi klubben hadde personlighe�ter som gjorde hva de ville med ballen, og en oppmann som var mester i markedsføring. Den mest sentrale i denne sammenhengen var den allsi�dige showmannen Einar Bruno Larsen, mens målene sær�lig ble besørget av Terje Henger’n Hellerud og Leif Eriksen. Bohemene kommuniserte gjerne med publikum og hadde dialog gående med dommeren. Også på denne tiden var det VIF som trakk det klart største publikumet av Oslo-lagene. Laget spilte til tider blendende (bronse 1961), men var også temmelig ujevnt, og måtte derfor nøye seg med beskjedne plasseringer i toppserien i årene 1962-64. Seriemester 1965: Vålerenga skulle endelig vinne noe i norsk fotball, og da passa det bra at det var de ekte Vålerenga-bohemene som sto bak det første virkelige gullet i klubbens historie. Helmuth Steffens kunne med full rett si at han hadde klart å ale opp et mesterskapslag uten særlig hjelp utenfra. Under ledelse av den myndige østerrikske treneren Anton Ploderer klarte laget til de flestes overraskelse å holde koken gjennom hele sesongen. Vålerengas seier satt langt inne. På et tidspunkt hadde bohemene fem poengs ledelse til nærmeste klubb, men forspranget skrumpa inn. Mot slutten var Lyn faretruende nær, men de tre siste kampene avslørte en ny side av VIF som ga et fortjent mesterskap. Laget viste at de også kunne kjempe i motgang. I de to neste sesongene var klubben igjen tilbake i det vante, mer uforutsigbare sporet, og i 1968 endte det etter hvert noe aldersstegne laget helt sist på tabellen. 1969–1972 DE TUNGE ÅRA Etter nedrykket ga mange av de sentrale spillerne seg, og klubben fortsatte nedturen med degradering til 3. divisjon i 1970. I denne perioden så det også dårlig ut for klubben når det gjaldt det utenomsportslige, og lokale krefter måtte stille opp for at et sammenbrudd skulle unngås. I noen år fungerte skraphandleren Leif «Makker’n» Antonsen som klubbens redningsmann, blant annet ved at hans Kvikk Ryddekompani sørget for å sysselsette en god del av spillerne. 1973–1979 MOT LYSERE TIDER I 1973 var VIF igjen klare for toppserien etter å ha slått Bryne og Mjølner i kvalifiseringen, og året etter gjennomførte laget en sterk comeback-sesong og kunne innkassere en bronse—medalje. De to veteranene Terje Gulbrandsen og Trond Hoftvedt trakk mye av lasset. Men som så ofte før var oppturen kort�varig; allerede i 1975 var laget klart for 2. divisjon igjen. Uoverens�stemmelser mel�lom Odd Iversen og Rosenborg førte til at Vålerenga sikret seg tidenes norske goalgetter og hodespesialist foran 1976-seson�gen. Ivers hadde spilt 30 kamper for landslaget, men det var tre år siden sist. VIF satsa alt på at målkongen skulle gjøre oppholdet i 2. divisjon så kort som mulig, og investeringa innfridde absolutt forventningene. Trønderen fant seg godt til rette i Vålerenga, trente godt, gjorde igjen suksess på banen, og bidro til at klubben fikk en ny giv og nyvakt publikumsinteresse. I de følgende seson�gene gjenetablerte Vålerenga seg i toppserien, men måtte nøye seg med plasseringer midt på tabellen. 1980–1985 VÅLERENGAS GULLALDER Høsten 1979 foregikk det et stort generasjonsskifte i Vålerenga. Det ble gjort dyre investeringer i spillerstallen, og VIF satte stadig nye prisrekorder. Laget, trent av den gamle klubbhelten Leif Eriksen, bestod av gamle veteraner som Yngve Andersen, Terje Olsen og Erik Foss som på en utmerka måte ble supplert av nyervervelsene Tom Jacobsen, Vidar Davidsen, Morten Haugen, Tor Brevik og landslags-keeperen Tom R. Jacobsen. Utover sesongen viste det seg at VIF var et lag med stort potensial, men uten den stabiliteten som skulle til for å bli seriemester. Laget gjorde sine beste kamper i cupen, og i klubbens 68. år kom Oslos kjæledegger til cupfi�nalen for aller første gang. På Ullevaal var ledelsen lure nok til å gi gutta kunstgressko på det glatte underlaget, og knuste fullt fortjent Lillestrøm 4–1 i en underholdende kamp. Foran 1981-sesongen ble angrepet ytterligere forsterka med landslagssenteren Pål Jacobsen fra Ham/Kam. Nok en gang stilte han på samme lag som broder Tom, og akkurat dette samarbeidet var en viktig del av Vålerengas suksess. I 1981 viste laget seg å holde i serien også, og sikra seg mester�skapet etter en solid høstspurt. Trener Leif Eriksen forma VIF til å bli en stabil lagmaskin, hvor gutta jobba for hverandre. Med Tom Jacobsen og Vidar Davidsen på midtbanen, og en opplagt og nærmest skadefri Pål Jacobsen var suksessen sikra. I Vålerengas offensive spillestil hadde et solid midt�forsvar vært et savn. Leif Eriksen prøvde flere alternativer før han slapp til Dag Roar Austmo. 25-åringen kom fra Steinkjer før sesongen, men slapp ikke til i vårsesongen. Da han fikk sjansen, spilte han glimrende hele høsten. I tillegg dukket kjempetalentet Henning Bjarnøy opp som spiss i de siste rundene, og scora blant annet seiersmålet i siste minutt mot serielederen Rosenborg. 17-åringen, som kom fra egne rekker, ble en joker med sine fem mål i de fire siste kampene.