Bingen på Valle: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Klanens Vålerenga Ishockey statistikk
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
 
Linje 1: Linje 1:
__NOTOC__
{| class="wikitable" width="100%" style="border: none; color: #fff; background: #2a4b8d; text-align: center;"
|-
| style="border: none; color: #fff; background: #2a4b8d;"|
|-
| style="border: none; color: #fff; background: #2a4b8d;"|
[[Fil:2560px-Vålerenga Oslo logo.svg.png |200px|center]]
'''<big>Arkivet</big>'''
'''- Offisiell statistikk & historikk'''
|-
|}
= Bingen på Valle =
''av Per-Erik Heier''
''av Per-Erik Heier''



Siste sideversjon per 6. jan. 2024 kl. 08:11

Arkivet

- Offisiell statistikk & historikk

Bingen på Valle

av Per-Erik Heier


Jeg ble kalt «Pekka» og er født og oppvokst i Vallefaret, et steinkast fra klubbhuset. Så klubben kom inn med morsmelka kan man vel si…… Vi tilbrakte store deler av barne- og ungdomstiden ved klubbhuset, vi som kom fra borettslagene rundt, Valle, Lilleberg og Hovin. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det reddet mange av oss, men betydningen av å ha klubben der, kan på ingen måte undervurderes. Fotball om sommeren, hockey om vinteren. Vi spilte sjæl i Enga, vi fulgte med på treningene til de eldre lagene, og ikke minst på A-lags treningene hvor vi kunne komme innpå heltene fra Bislett og Jordal. Var dog ikke så ofte hockeyseniorene trente på Bingen på Valle, men det hendte jo.


Det var en fantastisk tid, ikke minst da jenter også begynte å dukke opp der, da de fant ut hvor gutta faktisk oppholdt seg. Da er vi kommet et lite stykke inn på 70-tallet.


Bingen var noe for seg. Den skapte mye glede, samt noe frustrasjon hos oss i den oppvoksende generasjon. Glede ved hockey, irritasjon over at den ikke ble ordentlig ivaretatt. Det var nemlig kommunen som hadde ansvaret for vedlikehold, og kommunearbeidere var jo på 70-tallet kjent som en egen rase. «Er han død han der borte, han har ikke rørt på seg på en halvtime???» - «Nei, han er kommunearbeider». Dette var en frase mye benyttet i de tusen hjem. Så kvaliteten på isen i Bingen var ikke akkurat på høyde med Jordal, men det ble jo lagt is, og malt etter forskriftene. Så det ble både Red -og Blueline samt droppsoner, alt etter forskriftene.


Rydde snø og sprøyte banen ble heller ikke fulgt opp etter boka av banemannskapet. Vi var vel en 12-13 år da vi fant ut at noe måtte gjøres, og vi fant ut at det enkleste ville være om vi sørga for dette sjæl. Det var en kum ved siden av banen, hvor det var tilkobling og slangen som benyttes til å sprøyte vann med var plassert. Undertegnede og Svein Eriksen, storebroren til Rune Eriksen som spilte flere år for Enga, tok ansvar. De dagene vi hadde trening i Bingen, var det å stå opp en time tidligere, litt frokost og Slade på stereoen, så ned i Bingen. Med ranselen på ryggen, vi skulle jo på skolen. Hadde vi blitt sjekket på skolen, ville vi vel blitt arrestert. En med en diger skiftenøkkel og en med kubein i sekken, vi måtte jo få åpnet kummen og skrudd på vannet. Hadde det snødd om natta, måtte foretaket utsettes til etter skoletid. Ekstramannskaper som Jørn Karlsen fra Teisen, Arne Billkvam fra Hovi, Totto Eikeland fra Ulven måtte innkalles for å være med å måke snø før vi fikk sprøytet banen. Men det funka det, vi hadde strålende is det meste av vinteren. I tillegg var banemannskapet så lykkelige over at vi hadde «overtatt» jobben, at vi fikk overtalt dem til å komme bort med Zamboni’en fra Valle-Hovin å høvle isen. Og da var det jo nesten som å være på Jordal, rent bortsett fra at det ofte var minus 15 på gradestokken. Men vi hadde det moro.


Ikke minst fikk vi vist oss frem for våre jevnaldrende av det annet kjønn. Som oftest var noen av de unge damene på plass under treningene våre. Det ble et og annet par av dette i voksen alder. Men en gang holdt det på å gå galt. Anita var veldig opptatt av en backene på laget, tipper vi var guttelagsspillere, altså rundt 14. Jeg stod i mål, og hun plasserte seg bak mål, mellom snøhaugen og vantet. Jentene var vant til å dukke når det ble action på banen. Men denne gangen reiste hun seg opp litt for tidlig. Skuddet fra høyrevingen gikk, hun reiste seg opp, og det gikk som det måtte gå. Hadde det vært fotball hadde det vært en perfekt nikk. Men dette var hockey, så hun tippa bakover som skutt ut av en kanon. Det eneste vi kunne se av henne var to svarte Botfor størrelse 39 som hvilte på kanten av vantet. Samt bein som forsvant i retning snøhaugen. Men det gikk bra. Enga jenter var hardføre allerede på 70 tallet, og sikkert lenge før det. Vi hadde flere lagledere og trenere opp gjennom junioravdelingens årsklasser. Jeg har lyst til å nevne de tre jeg husker best; Kjell Bjørkvold, bussjåfør av yrke og hedersmann som ikke visste hva godt han kunne gjøre for oss. Han stod på konstant, og fiksa det meste. Kjell gikk bort så altfor, altfor tidlig og ble dypt savnet. Datteren hans spilte forresten Hockey for Enga i mange år. Du er husket, Kjell. Og så kom radarparet; Henger’n og Tyten. Begge legender i Enga, og flotte mennesker. Jeg vil nevne en episode med Tyten; Vi skulle spille kamp i Østfold, husker ikke hvilken av byene. Stefan Mejdell var skada, så jeg skulle spille matchen. Jeg er ingen liten mann, hadde vel allerede den gangen blitt 190 cm, og var vel rett på nordsia av 100 kilo. Pluss fullt keeperutstyr. Så var det tid for å gå på isen. Jeg husker at jeg drev å tukla med noe på utstyret, og var den siste igjen i garderoben da Tyten kom inn. Han kom rett bort, stakk en hand på størrelse med ei stekepanne inn i hver armhule på meg, og løfta meg klar av gulvet. Så kom det to rist og; -Nå holder du nullen!!- i en streng tone. Etterfulgt av et bredt glis og et blunk, før han satte meg pent ned igjen. D’ække ofte jeg har følt meg liten gjennom livet, men der var jeg som en baby gitt. Tyten var fin han, samme er Henger’n.