Vis kilden til Reisebrev fra en førstereis-supporter med Vertshusbussen

__NOTOC__
{| class="wikitable" width="100%" style="border: none; color: #fff; background: #2a4b8d; text-align: center;"
|-
| style="border: none; color: #fff; background: #2a4b8d;"| 
|-
| style="border: none; color: #fff; background: #2a4b8d;"|
[[Fil:2560px-Vålerenga Oslo logo.svg.png |200px|center]]
'''<big>Arkivet</big>'''

'''- Offisiell statistikk & historikk'''
|-
|}

= REISEBREV FRA EN FØRSTEREIS-SUPPORTER MED VERTSHUSBUSSEN =

'''Med Vertshusbussen til Stavanger, første semifinale sluttspillet 2024. '''


''Av Magnus Hellstrøm-Finnsen (Publisert i fanzina Felt E #6/2024''


Da påskemorgen var som klarest, sto en festklar, endog noen av oss litt trøtte, Vålerengagjeng klare for å ta turen rundt kysten til norsk hockeys endestasjon, Stavanger. Ferden gikk med Vertshusbussen; den som tidligere hadde tjenestegjort som rutebuss til det lokale billaget i Lom på Jotunheimens veier, før den ble bygget om til en fantastisk supporterbuss av ypperste klasse med flotte sitteseksjoner prydet med Vålerengas logo. For å ikke nevne en enestående samling stickers på veggene, vært et studium i seg selv. Helt ypperlige fasiliteter med andre ord. Bedre blir det ikke. 


Etter at første pils ble jekka opp i rundkjøringa ved Ensjø, tok noen av oss en liten lur mens bussen kjørte vestover ut av Oslo, før den satte kursen mot Drammen og brakk ned mot Sørlandet. Med rette motorveistrekker gikk det relativt raskt ned til Sørlandsporten, hvor vi var ute på formiddagen. Her ble det pause, litt utemusikk og fest også utenfor bussen, noe lyste opp i det litt små pietistiske Sørland særlig kjent for livets forbud og regler mot en «syndig livsførsel». Det er naturligvis stort når Klanen avlegger et kort besøk, og man føler på en ydmykhet ved å bringe litt liv til landets utposter. Men vi måtte videre til hockeyutposten Stavanger, og lyse opp tilværelsen der borte.  


Etter Kristiansand var tilbakelagt ble veistandarden en helt annen, med enkeltfelt og rundkjøringer. Periferien er nær. Vi nådde Stavanger i god tid før kampen, hvor vi også plukket opp noen supportere i «sentrum» av «byen». Antakeligvis fordi lokalbefolkningen i Stavanger ikke klarer å styre seg når de får storfint besøk fra Oslo, ble vi fulgt fra bussens parkeringsplass til borteinngangen på hallen. Vel på plass var vi klare til at kampen kunne begynne. 


Kampen i seg selv var vel ikke mye å skrive hjem om. Det ble 4-1 tap, etter at vi røyk midtperioden 4-0. Partanen, assistert av Søberg og Rokseth, fikk inn en scoring i begynnelsen av siste periode. Ellers ebbet vel denne perioden mer eller mindre ut med et par utvisninger. Kjedelige greier. 


En slik kamp setter selvfølgelig tonen for «ekspertkommentatorenes» sedvanlige slakt av Vålerenga (ja disse som gjerne bedyrer hvor elendige vi er når vi taper og det bare er flaks når vi vinner), med tidligere #65 i front, som spurte seg skrikende: «hVeM sKaL gJøRe DeT fOr EnGa?!?!». Og jeg som trodde hockey var lagidretten med stor L, men så feil kan man tydeligvis ta. 


Når dette er nevnt, må det rettes en stor takk til Kyrre Merg og teamet hans for å vise dette på kuben på Jordal. Helt fantastisk, sammen utrolig mye bra medieinnhold på kuben denne og forrige sesong. Glimrende! Men vi vant. Vi vant semifinaleserien, og første gang på ti år skulle det spilles en finaleserie på Oslo ØST. «Ekspertenes» slakt ble gjort til skamme. 


Nok om det, for oss var det kart for turen hjem. Etter en kort tur innom Stavangers bitte lille flyplass (dere vet, hockeylaget i Stavanger, såkalte Oilers, eller OIL som det står på TV-skjermen, er oppkalt etter rullebane zero-one-Left på Gardermoen) for å avlevere noen flyvende Vålerenga-supportere der, satte vi kursen tilbake på de samme veiene vi hadde kommet fra noen timer tidligere. 


Da var det tid for historier og ljuging. Og når man trodde det ikke kunne bli verre, klikket datoen over på 1 april (!) i nattens mulm og mørke.  Da nådde fortellingene et helt nytt nivå. Men det som sies på Vertshusbussen er kanskje best at blir på Vertshusbussen. 


Etter en litt småsur bensinstasjonsfyr, som nok hadde sett for seg en rolig nattevakt, flere historier og litt søvn rullet vi inn på Vertshuset 22 timer etter vi dro. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, før vi gikk hvert til vårt inn i Oslonatten/morgningen. 


Vertshusbussen leverte til terningkast seks over hele linja, en utrolig hyggelig, morsom og sosial tur som virkelig gav mersmak for gjentakelse for en førstereissupporter (som selv er at det litt introverte slaget). Så skal du på bortekamp og støtte Gutta på borteis (og det skal du selvfølgelig), så er det bare en ting å gjøre, kjøp billett med Vertshusbussen!