Vis kilden til Jim «Jimmer’n» Marthinsen

''Av Stein Botilsrud''


Trass i gull og kongepokaler i fleng fra 1960 og fram til 1973 klarte aldri Vålerenga å vise fram en keeperprofil av de virkelig store. Gode målvakter hadde vi, men ingen vaskekte keeperlegende som en Lorang Wiflath eller Per Dahl. Men så skjedde det noe en høstdag i 1975 da en lang og tynn 19-åring meldte overgang fra moderklubben Lambertseter. Jim Marthinsen hadde tilbud fra Hasle/Løren som var det beste laget i Norge akkurat da, men valgte likevel Vålerenga. 


”Det var enkelt for meg,” forteller Jim. – Det måtte bli Vål’enga. Det var jo dem vi hadde gått for å se på Jordal i alle år, og det var i Vål’enga du hadde drømt om å spille. 


Opprinnelig var vi en gjeng som spilte fotball på Lambertseter. Vi var faktisk temmelig gode også, ble både skolemestere og krestmestere, men da resten av gutta ville ha meg med på hockeybanen, så ble det fort klart at jeg aldri ville bli en like god ishockeyspiller som fotballspiller. Da kom forslaget om jeg skulle stå i mål, og helt til å begynne med ble det faktisk sånn at jeg sto i beksømstøvler og bottforer. Men jeg fikk fort sansen for å redde pucker, og da hjalp det jo at den gamle landslagskjempen Lorang Wiflath (Norges VM-keeper i 1958) stilte opp som egen keepertrener på Lambertseter. Jeg husker godt vi holdt på hele sommeren i gymsalen. Oss keepere i fullt utstyr og Lorang som sto og skøyt tennisballer på oss. Det er det nærmeste jeg noen gang har kommet noen form for keeperskole. 


19 år gammel gikk altså ferden over til Vålerenga, og Jimmer’n husker fortsatt debutkampen sin som om det var i går. – Vålerenga hadde egentlig Janne Solberg og Arild Blomfeldt i mål den gangen, men Janne var så mye ute og reiste at jeg fikk sjansen hjemme mot Sparta på Jordal den 26. november 1975. Vi vant 13–5, og jeg gjorde ikke akkurat noen toppkamp, til det var jeg for nervøs. Jeg husker til og med noen spede rop på tribunen om ”Få utpå Blomfeldt”, men uka etter var det ny hjemmekamp mot M/S og da fikk jeg beskjed om at jeg skulle stå igjen. Da vant vi 3–1, og Arbeiderbladets overskrift var at ”Jim reddet Vål’enga”. Da følte jeg at jeg hadde tatt vare på den muligheten jeg fikk. 


Akkurat den overskriften har gått igjen mange ganger siden høsten ’75. Karrieren hans i VIF-drakta spenner over tre tiår, med seriemesterskap i 1979/80 og The double i 1992/93 som høydepunkter i hver sin ende. 1979–80 sesongen ble Jimmer’ns store gjennombrudd her hjemme med OL-tur til Lake Placid som belønning. Siden var han krumtappen i laget som tok fire NM-gull og like mange seriemesterskap utover 80-tallet sammen med andre publikumsfavoritter som Bjørn Kolsrud, Jon Magne Karlstad, Roy Johansen og Arne Billkvam. Etter et opphold i TIK på slutten av 80-tallet kom han så tilbake til Enga da Geir Myhre overtok i 1990 og fikk med seg ytterligere tre NM-gull i VIF-drakta, denne gang med Espen Knutsen, Marius Rath og Øystein Olsen som profilerte medspillere. 


Sju NM-gull stoppet Jimmer’n i VIF-drakta før overgangen til Storhamar i 1994 da han frekt og freidig plussa på tre til slik at han står med 10 bøtter.