Vis kilden til Colin Spaberg Olsen - Livet etter karrieren

Av Colin Spaberg Olsen

Mange har spurt om jeg savner hockey etter jeg ga meg som spiller og jeg har ikke helt landet på svaret.

Jeg fikk en trist beskjed om at jeg ikke var ønsket i Vålerenga etter kvartfinalene mot Storhamar i 2022. Umiddelbart tenkte jeg at nå får jeg ikke se gutter jeg anser som nære venner, så ofte jeg er vant med. For meg er det alltid det viktigste med lagidretten generelt, kameratskapet. Heldigvis var en telefon fra Kim Veisten (daværende sportssjef i bredden) ikke langt unna. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke spille noe annet sted enn for Vålerenga, i eliteserien. 

Derfor satt det ikke langt inne for meg å takke ja til å være med som trener for Vålerenga u15. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men det jeg som sagt setter mest pris på i hockeyen, kameratskapet, så jeg med en gang. Jeg så gutter som var glad i å være sammen på trening, kamp eller herje i gangene på Jordal, til banemannskapets store fortvilelse. Det har gitt meg akkurat det jeg var så glad i når jeg spilte selv. 

Jeg ble med Kim Kraft og vi fant tonen med en gang. En sympatisk og tålmodig lærer som tar seg tid til alle. Jeg kunne ikke fått en bedre partner i mitt første år som trener. Min første treningskamp var mot Frisk, som vi tapte med nærmere 10 mål. Siste kamp, finalen i forbundscupen, tapte vi på overtime, mot samme lag. Jeg tør påstå vi fortjente å vinne, men det er hverken her eller der. Gutta tok enorme steg og det er det viktigste. Jeg er stolt over å ha vært en liten del av livet deres. Forhåpentligvis lærte de noe også.

Det å være rundt tjue 14-åringer når puberteten står i sjette gir, kan høres slitsomt ut, men det er bare slitsomt 90% av tiden. Neida. 80% av tiden. Fra spøk til alvor, så var mitt første år som trener et av mine morsomste år i hockeyen. Punktum. Alt fra støtteapparat, Kim Kraft, foreldre, motstandere, dommere og ikke minst gutta på laget, har gjort at dette er noe jeg gjerne fortsetter med. 

Nå skal jeg være trener med en av mine beste kompiser i hockeyen. Raymond Sørensen og jeg møttes som 15-åringer på Jordal. Nå skal vi trene 15-åringer, 12 år senere. Jeg gleder meg! 

Avslutningsvis vil jeg si at å sette pucken i krysset eller spille et flip-pass gjennom boksen som en medspiller pirker inn, er ikke det man husker mest som spiller. Det er alt rundt man sitter igjen med. Turer, kvelder sammen, lange lunsjer hos Raggen og selvfølgelig å «kødde i garder’n» er det man tenker på når man mimrer tilbake. Jeg får mer eller mindre alt dette, på litt forskjellig måte, som trener i bredden. Så svaret på om jeg savner hockeyen er nei, for jeg lever det fortsatt.

Jeg skal være såpass frempå at jeg kommer med en oppfordring til alle hockeyspillere der ute, store og små. Nyt det, for det man sitter igjen med etter et lite liv i en hockeygarderobe, er nesten like mye verdt som en master fra høyskolen. Skulle vel faktisk fått noen studiepoeng for det også.